cover

In Person Friday and Saturday Nights at the Blackhawk San Francisco - Complete

Miles Davis

4 x CD (2003) - Legacy / Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Hardbop / Cool Jazz

Spor:
Oleo
No Blues
Bye Bye (Theme)
If I Were A Bell
Fran Dance
On Green Dolphin Street
The Theme


All Of You
Neo
I Thought About You
Bye Bye Blackbird
Walkin' 
Love, I've Found You


If I Were A Bell
So What
No Blues
On Green Dolphin Street
Walkin'
'Round Midnight
Well You Needn't
The Theme


Autumn Leaves
Neo
Two Bass Hit
Bye Bye (Theme)
Love, I've Found You
I Thought About You
Someday My Prince Will Come
Softly As In A Morning Sunrise

Referanser:
Red Garland
Cannonball Adderley
Wynton Kelly
Hank Mobley
John Coltrane

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tilbakeskuende.

Miles i en overgangsperiode. Den første store kvintetten er historie, Miles lider av tapet av John Coltrane.

Det fine med jazz er at live-innspillinger gjerne er like vesentlige som studioutgivelser. Siste tilskudd i Columbias restaureringskampanje av Miles-katalogen er Blackhawk-konsertene fra april 1961. I sin helhet. Friday Night og Saturday Night er dermed blitt to doble CDer (disse kan kjøpes separat). Halvparten av materialet er (merkelig nok) aldri tidligere utgitt. Å få hele pakka slik bandet serverte den til publikum er jo stor stas. Dette gir lytteren et mer reelt perspektiv, noe den tidligere redigerte utgaven ikke kunne. Ikke fordi den var dårlig, men fordi noen allerede hadde vurdert hva som var verdt å høre. Dette er nå lytterens privilegium. Sånt kan vi like.

Davis' stjernegalleri består her av Wynton Kelly, Paul Chambers, Jimmy Cobb og Hank Mobley. Hovedsakelig samme line-up som på Some Day My Prince Will Come, spilt inn måneden før denne. Med ett stort minus. John Coltrane. Denne nyutgivelsen proklamerer "Miles at the peak of his powers". På dette tidspunktet var han var riktignok for lengst superstjerne, millionær og direkte ansvarlig for den etablerte jazzens form. Men faktisk var han godt på vei inn i en lite produktiv periode (sett i Miles-sammenheng). At han ikke frekventerte studioet like hyppig som tidligere er trolig en medvirkende årsak til at Columbia gjorde disse konsertopptakene.

John Coltrane hadde i realiteten for lengst forlatt bandet til fordel for egen solokarriere. Miles Davis prøvde ut hele åtte forskjellige saksofonister før han slo seg til ro med Wayne Shorter i 65. På denne utgivelsen er det Hank Mobley som må "hoppe" etter Coltrane. Mobley er dyktig. Ingen tvil om det. Han glir inn i resten av bandet på en måte Coltrane aldri gjorde. Dette kan selvsagt tolkes positivt. Men jeg føler det beviser at bandet har mistet sin viktigste eksperimentelle kraft.
I 1961 hadde Coltrane allerede utviklet sitt eget sound, "My Favorite Things" var en hit og snart ville han vise seg å bli flaggskipet i Impulse-stallen. Samtidig var frijazzen en varm potet, med "enfants terrible" Ornette Coleman og Don Cherry i spissen. Dette var nye retninger Miles Davis verken var en del av eller anerkjente i nevneverdig grad. Han representerte med andre ord det bestående. Ikke mye Miles-aktig over det... Miles Davis' utgivelser har som oftest en egen evne til å formmessig peke fremover. Blackhawk-skivene fungerer derimot mer som en oppsummering av siste halvdel av femtitallet.

Jeg antyder en viss stagnasjon. Men samtidig vil jeg anta at dette var mer relevant for førti år siden. Musikken på denne plata - isolert sett - er hentet fra nest øverste hylle. Låtmaterialet er en hitparade. Åpningssporene Oleo og No Blues på Friday-skiva når helt opp. Videre får vi blant annet servert storheter som So What, Bye Bye Blackbird, On Green Dolphin Street og Autumn Leaves. Tolkningene holder stort sett litt høyere tempo enn studioversjonene, og de tidligere uutgitte sporene står ikke tilbake for resten. At the Blackhawk er i samme ånd som Someday My Prince Will Come, naturlig nok. Den er ganske lett. Men absolutt et trygt kjøp for tilhengere av skiver som Relaxin, Round About Midnight eller Kind of Blue.

Litt overraskende glimrer My Funny Valentine med sitt fravær. Noe som ikke gjør så mye. Den eneste låta jeg savner her er Milestones.

Wynton Kelly på piano er temmelig bluesorientert. Han minner mer om Red Garland enn for eksempel Bill Evans. Kelly markerer seg særlig på Softly as the Morning Sunrise. Her er det igjen naturlig å sammenligne med John Coltranes kvartett som fremfører samme låt, live (at the Village Vanguard), samme år. Coltrane har beveget seg bemerkelsesverdig langt fra mesteren på kort tid. Mindre sving, mer trøkk og absolutt å foretrekke.

I Miles Davis-diskografien er det egentlig ingen kanoner mellom Kind of Blue (59) og ESP (65). Høydepunktene må være denne skiva og The Complete Concert: 1964. Brorparten av Miles Davis' musikk gjenspeiler en søken etter noe. Det kan virke som at denne søken foregikk litt utenfor den musikalske arena i 1961. Det er fristende å anta at han rett å slett søkte et nytt band.

Pluss for at det opprinnelige coveret igjen er tatt i bruk, pluss for fet lyd (fordelen med offisielle live-oppak) og pluss for at den er Complete.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sade - Lovers Live

(Sony Music)

Sadie, Shady, Sadé, Said, Saidi - kjært barn har mange navn og ingen visste hvordan man uttalte det på 80-tallet.

Flere:

Kullrusk - spring spring spring spring spring
Bob Dylan - Modern Times