Where Lovers Mourn

Draconian

CD (2003) - Napalm / SPV / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Kjølig tussmørke

Ny, svensk gotisk doom-metal som nesten får det til.

Av Sverre Skuseth

Del på Facebook10.12.2003

Where Lovers Mourn er svenske Draconians første studio-utgivelse. Bandet spiller en form for gotisk dødsmetall, med lavt tempo og balansert synthbruk. De bruker to vokalister; en lys kvinnelig og en mørk rumlende mannlig, som står i stor kontrast til hverandre. Gitarene er framtredende i lydbildet, og sørger for melankonske, seige riff, mens synthen vever et vakkert bakgrunnsteppe. Tekstene er av det sørgelige og sinte slaget, og har en touch av poesi over seg.

Bandet er avbildet i mørke omgivelser, kvinnen i lang kjole, og herrene i svarte frakker. Høres dette kjent ut? Mange band, de fleste norske, har gjort dette før. Bare for å nevne noen: Theatre of Tragedy, Tristania, The Sins of thy Beloved, Paradigma og Artrosis. Av disse er tre fra Rogaland, ett fra Ålesund og sistnevnte fra Polen. Og alle følger de samme oppskrift: Relativt lange låter på 6-7 minutter, dame og mann som synger om hverandre, tunge, tunge gitarer, satt opp !mot sørgmodige piano- og synthlinjer, og temaer som død, vinter, sorg og smerte. Draconian er intet unntak, og med låttitler som Silent Winter, og It Grieves My Heart, sier det nesten seg selv at dette har vi hørt før. Men når det er sagt, bør det nevnes at Draconian leverer et solid stykke musikk. Platen har en fin, rolig flyt, med vakre melodilinjer og passende temposkifte i ny og ne. Vokalistene utfyller hverandre på en helt grei måte, og den innleide fiolinisten gjør en brukbar jobb, både med å vedlikeholde stemningen, men også med å skape en variasjon til de to gitarene.

Platas første spor, The Cry of Silence, varer i hele tolv minuter, og viser fra første taktslag hvor i musikklandskapet Draconian ligger. Litt sjarmerende er det og at 22 år gamle Lisa til tider har en svært svensk uttalelse av det engelske tekstmaterialet. Tekstene er som forventet:
"I have a thousand reasons to die,
and many millions of tears to cry... in silence.
The human plague has emtied my life,
and I curse the day I was born... to this world!"

Så alt i alt ligger det til rette for en 50 minutter lang sørgestund med de syv svenskene. Men likevel blir Where Lovers Mourn en temmelig forutsigbar affære, etterhvert litt monoton og tilslutt gjentagende. Fundamentet Draconian legger er bra, men de mangler det lille ekstra som trengs for å holde lytteren gjennom hele platen. Men, som sagt, dette er den første platen fra denne gjengen, og jeg tviler ikke på at de etterhvert utvikler "sin egen greie", som gjør at de kan stå fram i mengden av denne typen band.

I hvert fall i Sverige.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: