Piece Of Mind

Iron Maiden

CD (1983) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Tung sjelefred

Et meget godt og variert album som på mange måter viser kulminasjonen i Maidens musikalske utvikling.

Av Øyvind Adde

02.06.2003

Fra debuten i 1980 var det en uskreven regel om et bandmedlemsbytte per skive i Iron Maiden-leiren. Opptakten til Piece of Mind ble intet unntak. Under spesielt Beast On The Road-turnéen i 1982 hadde Clive Burr slitt med helseproblemer - noe som senere skulle vise seg å være grunnet MS - og da de kom til desember tok han den tunge beslutningen å hoppe av bandet. Trommestolen ble raskt fylt av Nicko McBrain fra franske Trust - en mann som allerede hadde jobbet for Maiden som roadie og vikariert for Burr i nødstilfeller. Med det ga Maiden slipp på en trommeslager som forsynte bandet med et utrolig kontant sound, men samtidig vant de en mann som kunne bidra med en løsere og mer åpen stil. Det skulle vise seg å passe perfekt for det nye materialet - bare trommeoppspillet på åpningskuttet Where Eagles Dare er egentlig nok til å forstå at McBrain var den rette for jobben.

Bruce Dickinson hadde på sin side rukket å bli ordentlig varm i frontlinje-arbeidet. Under den foregående turnéen hadde han gått hardt ut og overrasket store deler av publikum både som en stødig vokalist og en god entertainer som kunne føre en jovial kommunikasjon med salen. Aksepten i Maiden-menigheten kom således raskt, og med ryggen fri i det henseendet sto han mer fritt til å utvikle sin karakteristiske "operametal-vokal" i tråd med bandets uttrykk. Dickinson gjør således mye for å presse låtmassen gjennom stabil hyling på låter som Where Eagles Dare, The Trooper, Sun & Steel og To Tame A Land. Enda bedre er det at han frigjør krefter som låtskriver i samarbeid med Smith og Harris i Flight Of Icarus, Die With Your Boots On og Sun & Steel, og alene på den monumentalt flotte Revelations. Låta er så sammensatt og preget av temposkifter at den legger seg opp til Harris på sitt beste. Samtidig fyller Dickinson den lyriske rammen med semi-mytisk tåkesvada som tangerer selveste Johannes' Åpenbaring. Som stemningssettende one-linere sitter det imidlertid som støpt til de ulike og vakre instrumentalblokkene i låta:

She came to me with a serpent's kiss
As the eye of the sun rose on her lips
Moonlight catches silver tears I cry
So we lay in a black embrace
And the seed is sown in a holy place
And I watched, and I waited for the dawn

Det kan være vanskelig å høre og forstå i dag, men ved utgivelsen i 1983 ble Piece Of Mind av både fans og kritikere tolket som en ganske radikal retningsendring etter The Number Of The Beast. Piece Of Mind er da også et resultat av at Maiden til en forandring har satt seg ned og tenkt mer konkret på hvordan de skulle gå videre. Et av de fremste målene var å bli kvitt det frustrerende satanist-stemplet som hadde kommet til under 1982. Piece Of Mind er derfor lyrisk befridd fra referanser til Satan og undertoner i retning okkultisme. Det vil si så nær som et lite baklengsmaskeringsnummer før sporet Still Life: Den forvridde stemmen tilhører McBrain (visstnok i en etterlikning av Idi Amin!) og sier blant annet: "Don't meddle with things you don't understand!" - litt god gammaldags nesepeking til de ivrigste kristenmoralistene og andre overtolkere av bandets tekster og image.

Det er i det hele tatt et lysere og mer ledig album enn forgjengeren, mye takket være at produsent Martin Birch' har lagt frekvensregisteret mer åpent, uten å miste fokus på de enkelte lydkildene. McBrains liberale bruk av cymbaler over renere trommer kommer for eksempel veldig klart fram her, samtidig som det ligger mer "luft" mellom bass og gitarer. Videre hører man at spesielt Harris' komposisjoner bedre tar tak i den flotte balansen i samspillet mellom Murray og Smith. Piece Of Mind er derfor det første albumet som demonstrerer Maidens symfoniske gitar-profil i hver eneste låt - et varemerke som har preget alle Maiden-album siden. I sum gir det en haug med flotte tvilling-gitarpartier som det er lett å legge på minnet, for eksempel; Revelations (1:08, 1:48, 5:04), Flight Of Icarus (3:02), Die With Your Boots On (3:22), Still Life (3:08), Sun & Steel (1:52) og To Tame A Land (5:37).

Et annet stringent trekk ved Piece Of Mind er Maidens, og spesielt Harris', fascinasjon for film, litteratur og (mytisk) historie. Med unntak av Die With Your Boots On og Still Life er inspirasjonskildene klare som dagslys: Where Eagles Dare (bok; Alistair McLean), Revelations (Bibelen; Johannes' åpenbaring), Flight Of Icarus (det greske sagnet om Ikarus), Quest For Fire (film; La Guerre du Feu av Jean-Jacques Annaud), To Tame A Land (bok; Dune av Frank Herbert). Det er mot dette lyriske bakteppet bandet slipper løs et av sine mest høydepunktstette og kvalitetsjevne album - et album som i noen interessante perspektiver gikk på tvers av metall-paradigmet per 1983:

For det første frontlinjes Maiden av to likeverdige gitarister med et intuitivt og tett samspill. For det andre er de tente som juletrær når de overlapper hverandre med den ene briljante og inspirerte soloen etter den andre - soloer som for øvrig er mer orientert mot melodi, driv og følelse for det "rette" enn antall toner per sekund. Et klart høydepunkt her er Where Eagles Dare med sitt massive driv under prog-bruddent komp. Jeg vil lede oppmerksomheten mot låtas midtparti, mer spesifikt mot 2:11, der kompet blir hengende ambiensgivende mens Murray og Smith avløser hverandre med svært ukonvensjonelle, impresjonistiske tonebuer. Tonebuene smelter sammen til harmonisk samspill ved 2:50, hvorpå hele bandet faller sammen i et heftig og kompakt prog-rytt ved 3:15 og vender tilbake til grunnstrukturen på 3:40. Er dette et av metallens lekreste øyeblikk, eller hva?!

For det tredje; Maiden er i besittelse av et bass-geni i Steve Harris. Med det kunne de tidvis tillate seg å sette gitararbeidet mer statisk og legge både fremdrift OG melodi i bassen. Det flotteste eksemplet på dette er stemningsmettede Revelations, hørbart ved 1:08 og enda tydeligere ved 2:10. Det er for øvrig tydelig at Harris er storfornøyd med at Smith og Dickinson har funnet hverandre som låtskrivere - bassmeisteren formelig leker seg gjennom de mer popformaterte og lettilgjengelige Sun & Steel og Flight Of Icarus. Når albumets tyngste spor skal legges ned, tar imidlertid Harris spaden i egne hender:

Jepp, vi er framme ved To Tame A Land, en låt som etter min mening er sørgelig oversett både i Maidens egen katalog og i metallen generelt. Innledningsvis vil jeg peke på at intropartiet, med sin melodiske sologitar over rytmegitar, bassflyt og cymbalsildring, patenterte for senere Maiden-låter som Alexander The Great, Infinite Dreams, Mother Russia og Fear Of The Dark. Etter introminuttet barker vi inn i et stemningsmettet episk eventyr over en svært sammensatt struktur. På en side har vi Harris' dristige harmonisering av hans egen melodiske bassføring og Dickinsons flotte vokal - legg nok en gang merke til at bassen fører både driv og melodi under versene, mens gitarene relativt statisk freser ned støttekordene. På den annen side har vi selve tonevalget, som er Maidens "ondeste" noensinne. Ikke særlig ondt i seg selv egentlig, men kombinert med McBrains usedvanlig disiplinerte trommemønstre og de underliggende lydeffektene, er det det nærmeste Maiden har kommet goth. Samtidig er det et aldri så lite stykke pionerarbeid opp mot subgenren som senere på 80-tallet ble kjent som doom-metall.

I 1983 var jeg 11 år og Piece Of Mind var et tøft soundtrack til solfargede sommeropplevelser. Det er rart å sitte her 20 år etter og konstatere at albumet fremdeles evner å bevege meg følelsesmessig, at det har en god holdbarhet. Med mitt "voksne" begrepsapparat kan jeg mobilisere argumenter som at Piece Of Mind er variert; at det har tempo og driv i The Trooper og Where Eagles Dare, at det har et sjeldent nærvær av humor i Die With Your Boots On, at det har melankolien i Still Life, at det tidvis er rock opp mot grensen til kunst i Revelations og To Tame A Land, at den baktunge Quest For Fire er skivas eneste direkte nedtur og at den fanbaseutvidende singelen Flight Of Icarus ennå holder seg som en god pop-låt. Når alt kommer til alt er det likevel ikke så mye som kan sies for å beskrive hvor godt dette albumet er. Det er rett og slett metall-pensum som alle og enhver med et godt forhold til tyngre rock bør innvilge seg å oppleve.

Jeg føler imidlertid for å legge inn et lite aber her også: Gjennom de fire første albumene viser Maiden - enten den er tilsiktet eller utilsiktet - en klar utvikling fra plate til plate. Når man lytter til de etterfølgende albumene, hører man at den musikalske utviklingen på mange måter kulminerer, og at Maidens uttrykk setter seg, med Piece Of Mind. Bandets energi, turnering og leveranse av gode låter innen sitt format sørget for at Maiden fortsatte å utvide fanbasen fra album til album videre ut gjennom 80-tallet, men den største dristigheten ble etter min mening parkert allerede i 1983.

Groovissimo

The Twilight Singers - Dynamite Steps

Oi, her har det skjedd ting! Neida. Egentlig ikke. Bare at Dulli & Co har laget nok et knallbra album.

Flere: