The Weed Tree

Espers

CD-EP (2005) - Locust

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Dulcimer og fingerbjeller ønskes kjøpt!

Espers tolker noen favorittsanger og behandler dem med en dugelig dose psykedelisert folk. Og jammen ble det ikke plass til en egen komposisjon også!

Av Endre Kvam

Del på Facebook06.01.2006

Espers spratt til skogs med dulcimer og bjeller og bestemte seg for å tolke et knippe artister. Inn i skogen ble alt fra Nico til hardrockerne Blue Öyster Cult invitert og tolket, uten at det så ut til å gå utover skogens mørke ro. Resultatet: et praktverk i beste mørk-psykedelisk-folk-ånd hvor man kan høre ekkoet av gammel britisk folk type Fairport Convention og Pentangle, og psykedeliske utblåsninger som selv krauterene Amon Düül II og psykedeliamonstrene i Acid Mothers Temple slettes ikke ville ha kimset av.

Det første som møter deg når du lar The Weed Tree snurre er gitartoner du nok har hørt før hvis du har hørt din anbefalte dose nevne britiske folk. Den irske folkesangen Rosemary Lane behandles på ypperligste vis med en cello som klager i bakgrunnen og en fløyte som fungerer som det middelalderske alibiet. Men i det du er i ferd med å dysses inn i den middelalderske stemningen og kanskje allerede har reddet din første prinsesse eller prins fra dragen, så slår mørke synthtoner inn der man kanskje i de skikkelige gamle dager ville forventet å høre fela dure i vei. Uforskammet, ville vel en ridder ha sagt. Men samtidig som Espers med denne visa gjør honnør til den britiske folkens forfedre, så kan man ikke annet enn å berømme dem for å samtidig ikke slavisk etterligne et arkaisk uttrykk.

En annen irsk tradisjonell folkevise Espers har gjort plass til på denne CDen er Black is the Color, og takk til de som takkes kan for det! For med en cello-introduksjon så tårevåt og hjertelig er dette musikk som kan få ethvert hjerte til å danse kjærlighetsdansen. En høydare som er på høyde med de fleste andre høydare!

Videre så tolkes post-punkerne i Durutti Columns trudelutt Tomorrow til ståkarakter og vel så det. Denne sangen går litt lystigere enn det meste Espers har gjort tidligere, det er nærmest så man får assosiasjoner til sommerfolk, grillpølse og fløyte (ja, jeg tror det hadde vært naturlig på et grillparty med Espers). Også Nicos Afraid får være med på leken, og det er kanskje en av sangene en på forhånd en ville ha rynket minst på nesen av satt i forbindelse med Espers (men dette var altså på forhånd). Med den sedvanlige sammensetningen av den Fairport-aktige gitaren, de skogsaktige fingerbjellene, fløyten samt den klagende celloen så er dette et yndig tilskudd på albumet som forhåpentligvis Nico ikke snur seg i graven av.

Da store deler av albumet på fortreffelig vis har inneholdt mange hint til den britiske folken, så tar coveren av Michael Hurleys Blue Mountain oss med fra de britiske øyer og trygt over Atlanteren til den andre siden hvor dollaren rår og omgivelsene har skiftet fra Sherwood-aktige skoger til støvete veier der kaktusen er din eneste venn. Blue Mountain blir traktert på et kosmisk vis som ikke ville ha vært helt i det blå om du hadde funnet den på Six Organs of Admittance's siste skive, School of the Flower. Denne kosmiske følelsen er imidlertid bare en liten forsmak på det som kommer.

Lite visste vel hardrockerne i Blue Oyster Cult i det de skrev Flaming Telepaths at en gjeng fra Philadelphia med forkjærlighet for fingerbjeller, folk, og det som kan plantes litt her og der plutselig fikk lyst til å tolke denne hardrockhymnen. Espers gjør det til en reise som går fra orkestrert folk til et psykedelisk monstermanifest der celloen er desperat og nærmet apokalyptisk, og der gitaren pirrer et hvert øre som liker å ta seg en tur utenom konvensjonelle trakter.

Og det var da jeg skjønte hvorfor albumet fikk tittelen The Weed Tree.

En blir mo i knærne og øm i musikksjelen av måten Espers binder sammen et knippe ganske ulike artister, to irske folkeviser og en original, til et såpass helhetlig produkt. Når tanken går tilbake til middelalderske og barokke atmosfærer og gamle folk-helter lusker i buskene, så er det... Espers. Når de tolker Blue Öyster Cults Flaming Telepaths og gir den en gigantisk sprøyte med sopp og psykedeliserte instrumenter som selv får den straighteste gutten i klassen til å se ufoer, flygende kameler og det som verre er, så er det fortsatt... Espers.

Man kan ikke annet enn å gi en dugelig dose honnør for sånt!

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: