Live After Death

Iron Maiden

2 x CD (1985) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Scream for me Long Beach!!!

Et verdig og høydepunktsmettet punktum for Iron Maidens første epoke.

Av Øyvind Adde

03.06.2003

"They (Iron Maiden) had a very bizarre fan base - a lot of musicians, along with an army of outcasts who didn't drink or smile or talk to anyone who was still alive. Maiden never sang about girls, opting instead to do musical versions of poems like "The Rime of the Ancient Mariner" (...) Iron Maiden was fond of "perspective" songs, a songwriting technique that later evolved into a cornerstone for death metal artists. (...) This allowed bands to sing about virtually any subject imaginable without personal responsability for what they said"
- Fra Chuck Klostermans biografi Fargö Rock City (2001)

World Slavery Tour strakk seg fra 9. august 1984 til 6. juli 1985. I sin tid, da regelen var "én skive, én turné", var det en rekordaktig lengde som stilte artister innen de fleste genre bak seg. Oppslutningen rundt turnéen ble ikke mindre imponerende med henblikk på at Maiden, særlig i USA, sjelden opplevde å få radiospill. Foruten hjelp fra et knippe nærradioer med HM-profil, var bandets popularitet først og fremst et resultat av jungeltelegrafen og Maidens stålklare fokus på viktigheten av å spille live i kroker og kriker verden over.

En slik mastodontturné, med sin overveldende sceneproduksjon av effekter og fyrverkerier, bare MÅTTE dokumenteres - det var alle enige om. Da Maiden overraskende solgte ut fire kvelder ved Los Angeles' Long Beach Arena i mars 1985 (totalt 52.000 billetter), falt det meste på plass: Det var sjelden at bandet hadde så mange spillejobber på ett sted, og det ga dem en mulighet til å dypfokusere på så vel lydbildet som på å arbeide ut en regi med Jim Yukich for det som skulle bli konsertfilmen Live After Death. I sitt opprinnelige doble LP-format ble således side 1-3 på albumet fylt med Maidens nær komplette sett ved Long Beach Arena (Sanctuary mangler). Den fjerde ble belagt med "europeiske" klassikere framført på hjemmebane ved Hammersmith Odeon i London.

NB! I sin opprinnelige enkle CD-versjon er LPens fjerde side kuttet fra spillelista. Styr unna denne dersom du handler brukt - pass på å få tak i 1997-remasteren der samtlige 17 låter er inkludert.

Live After Death er både en meget god dokumentasjon på Iron Maidens styrke som liveband og et interessant tidsbilde, sett i lys av å være en slags "best of"-oppsummering av bandets beste og mest interessante epoke. Man kan ha innsigelser mot at låtvalget domineres av Maidens datidige USA-repertoar - de to første albumene var ennå ikke så kjente der, og med kun Wrathchild på plass er spesielt Killers sørgelig underrepresentert på LAD som helhet. Det er likevel en suveren dokumentasjon av Maidens symfoniske metall, og med inkluderingen av The Rime Of The Ancient Mariner i sin fulle lengde er det alt annet enn et pysete utspill. Albumet dokumenterer videre noe Maiden ikke innså før mange år senere: De har et tempo-problem. Låtene ruser unna i 110, og ender således opp som noe heseblesende i forhold til originalene.

Spesielt Dickinson har jevnt over problem med å trekke pusten mellom linjene, merkbart i Hallowed Be Thy Name, The Number Of The Beast og Rime Of The Ancient Mariner. Dette underminerer ytterligere problemene hans med å nå de høyere frekvensnivåene fra de langt mer kontrollerte studioøktene, og Dickinsons vokal ender dermed opp som albumets fremste ankepunkt. Det han mangler på vokal rekkevidde tar han imidlertid godt igjen ved å være en av metallens mest inkluderende og joviale frontmenn. Dickinsons scenepersonlighet er energisk allestedsnærværende, ladet med humor og stålkontroll. Det fremste eksempelet på dette er kommunikasjonen han fører med publikum under "skrikekonkurransen" i midtpartiet av Running Free - et like forbilledlig som klassisk tiltak som sørget for å inkludere absolutt alle tilskuerne i konserten. (Hør forresten hvordan Harris og McBrain her koser seg med å tafle rundt grunnlinjene i låta - man kan simpelthen ikke bli i dårlig humør av dette partiet.)

Dickinsons tidvis slette vokal bekrefter godt på vei ryktene om at Live After Death er utgitt uten overdubs. Fra egne erfaringer kan jeg få det til å stemme; Maiden var på denne tiden vanvittig samkjørte etter flere år sammen på veien, og rent musikalsk er albumet således en gnistrende og utangert perle i bandets live-katalog. Martin Birch' miks er nok relativt primitiv etter dagens mål, men den tillater oss enkelt å høre at bandet legger ned et unikt samspill og i tillegg hva hver enkelt leverer i lydbildet. Sitter du foran anlegget kan du for eksempel høre Smiths gitar i høyre kanal og Murrays i venstre - lek gjerne litt med balanse-bryteren (f.eks. i oppspillet til The Trooper) for å høre i detalj hva disse fenomenale gitaristene gjør for å bygge opp Maidens tvillinggitar-sound. McBrain er sjeldent kontant og gjør underverker for å løse opp Burrs stivere trommemønstre i Run To The Hills, Phantom Of The Opera og aller best; Running Free. Harris på sin side; vel, hva kan man si? Mannen er et energisk unikum, hvis bass-spill krydrer Maidens komp med så vel lekre melodiske løp som virtuose utfoldelser.

Live After Death inneholder for mange låter til å gå i detalj på hver enkelt. Overordnet vil jeg påpeke at albumet dokumenterer hvor realistiske studioalbumene er bygget opp, og hvor nært Maiden faktisk klarer å følge opp detaljrikdommen live (hør f.eks. Smiths overtoner i det rolige midtpartiet på Mariner). Hvis jeg skal velge et enkelt høydepunkt er jeg imidlertid ikke i tvil om at Phantom Of The Opera er albumets mest interessante spor. Live-versjonen legger originalen flere lysår bak seg, og viser klart hvilken utvikling bandet hadde gjennomgått i sine fem første plateaktive år. Dickinson gjør en strålende og sjeldent kontrollert vokalprestasjon, godt hjulpet av Smiths flotte backingvokal. De mange overgangene sitter som støpt, mye takket være McBrains evne til å følge opp alle de stemningsmessig ulikt ladede temposkiftene - hør spesielt overgangen til det sløye og ledige "jazzkompet" ved 2:53. Viktigst er det imidlertid at dette partiet fører låta inn mot Maidens mest magiske øyeblikk gjennom tidene; det nydelige "nullpunktet" ved 3:27 der Harris' forrykende basstrioler nystarter drivet og får følge av de sammenfallende gitarene til Smith/Murray og McBrains kontante basstromme ved 3:30. Dette, folkens, var min første "ut av kroppen"-musikkopplevelse en romjulsnatt i 1985 - og slikt glemmer man aldri.

Live After Death er et fantastisk album og et av metall-genrens mest tindrende live-øyeblikk av mer enn en grunn: Det viser et Iron Maiden som konkluderer sin mest kreative periode med en ekspansiv energi og en voldsom sult på publikums aksept. Det er også verdt å merke seg at bandet gikk utenfor datidens regjerende metalldogme-krav om rene, individuelle solo-partier på gitar, bass eller trommer. Maiden leverer i stedet en ustoppelig parade av tette og inspirerte låter under et merkverdig tett sveiset samspill og et ryddig lydbilde. Det er en miks av elementer som bandet merkelig nok (med unntak av noen opptak fra Donington 1988) aldri har klart å tangere på de utallige live-utgivelsene som har kommet i ettertid.

Appendix: I 1990 ble live-singlene Running Free og Run To The Hills slått sammen på én CD. Her presenteres flotte versjoner av Sanctuary, Murders In The Rue Morgue og Losfer Words fra samme periode. At VHS-versjonen av Live After Death er pensum burde det nå være unødvendig å nevne.

Groovissimo

Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe

Legg to pinner i kors. Ta et hvitløksbad. Be din siste bønn. Dørene til mørkets rike skal nå åpnes og du inviteres med inn.

Flere: