cover

O, Yeah! - Ultimate Aerosmith Hits

Aerosmith

2 x CD (2002) - Columbia / Geffen / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Bluesrock / Powerpop

Spor:
Mama Kin
Dream On
Same Old Song And Dance
Seasons Of Wither
Walk This Way
Big Ten Inch Record
Sweet Emotion
Last Child
Back In The Saddle
Draw The Line (Remix)
Dude (Looks Like A Lady)
Angel
Rag Doll
Janie's Got A Gun
Love In An Elevator
What It Takes


The Other Side
Livin' On The Edge
Cryin'
Amazing
Deuces Are Wild
Crazy
Falling In Love (Is Hard On The Knees)
Pink (The South Beach Mix)
I Don't Want To Miss A Thing
Jaded
Just Push Play (Radio Remix)
Walk This Way (Run DMC)
Girls Of Summer
Lay It Down
Come Together
Theme From Spider-Man
Toys In The Attic

Referanser:
Kiss
Guns N' Roses
ZZ Top
The Rolling Stones
Bon Jovi

Vis flere data

Se også:
Honkin' On Bobo - Aerosmith (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Råkknråll & Crème Brûlée

Lighterfabrikantenes favorittband #1 feirer 22 års bryllupsdag. Alle vinner!

Det er gavmildhetens år i Aerosmith-leiren. To CDer med drøyt 140 minutter med ultimate hits må vel sies å være et kvantitativt godt kjøp. Sett fra et kvalitetsperspektiv er det litt mindre grunn til å sette på seg partyhatten og blåse i hornet - alle låtene har riktignok hatt plasseringer på ulike høyder i listespekteret, men alt som er slengt inn her er ikke like gjennomtenkt, og ett og annet opportunistisk motiv dukker (ikke overraskende) også opp, skal det vise seg. Men for all del, det er en god samler og jeg skal snart begrunne akkurat det synet.

Først skal der dog plasseres fakta i en liten boks: Tyler & Co har tatt en aldri så liten spansk en ved kun å inkludere materiale som er brekt ned av originalbesetningen, det vil si Tyler, Whitford, Perry, Kramer og Hamilton. Det betyr at du vil finne ca. null låter fra Night In The Ruts (1979) og Rock In A Hard Place (1982), som ble spilt inn i perioden da Perry og Whitford var på "ferie". Av en eller annen grunn har sensuren også falt gjenforeningsskiva Done With Mirrors fra 1984 i ryggen, og nettopp det blir det øverste ankepunktet i det store bildet. Jeg har i et kvalitetsperspektiv ingen problemer med at materiale fra Night In... og ...Hard Place blir eliminert. De kunne dog godt ha inkludert for eksempel Let The Music Do The Talking og My Fist Your Face fra Done With Mirrors, om ikke annet for å bygge en litt bedre bro over tomrommet som nå oppstår mellom Draw The Line (1977) og Permanent Vacation (1987). Samleren er tross alt reist kronologisk, og lydspranget mellom Back In The Saddle og Dude (Looks Like A Lady), via en 1991-remiks av Draw The Line, låter nok merkelig i flere enn denne lytterens høreapparat.

Videre er det merkelig at samlinger titulert "Best Of..., "Greatest Hits", osv. har en tendens til å foregripe begivenhetens gang ved å inkludere ett eller to "brand new tracks". Her er det nyinnspilte og tidligere uutgitte Girls Of Summer og Lay It Down som snylter seg inn i schleger-landskapet. På toppen av det har Aerosmuttene fått den geniale ideen å smeise inn tre bonus-spor helt til slutt; den relativt kjente (og godkjente) coverversjonen av Beatles' Come Together, Theme From Spider-Man (et snedig sammentreff mellom utgivelsen av denne skiva og filmen. Hmmm, "merkelig" det der.) og plutselig, helt til slutt renner selveste Toys In The Attic ut av høyttalerne. Kronologi? Jaggu sa jeg Brelett. Aaaarghh! Hva hadde kosta dere å slenge inn den låta i sin rette sammenheng på side én? Ugjennomtenkte ånsehuer!

Da skulle den verste gneldringa være unnagjort og vi kan gå tilbake til start og slenge litt kyt til en forandring. Det er mange timer (faktisk rundt 175.200) siden lyden av Mama Kin sist traff trommehinnene mine fra et dårlig vinylopptak på en bitteliten mono kassettspiller der hjemme på gutterommet. Å høre den samme låta i dag virker ikke å innebære rare forskjellen; det låter fremdeles veldig pistrete, så det virker ikke som om det har vært rare remasteringa inne i bildet. En morsom bieffekt av denne plata er å oppdage at jeg aldri la merke til at Steven Tyler ikke høres ut som Steven Tyler (slik vi kjenner ham i dag) på den første skiva. I denne oversikten blir det med ett så klart at han dukker opp først på andreskiva Get Your Wings, her representert ved Same Old Song And Dance og Seasons Of Wither. Artig!

Tam lyd eller ikke, gjenhøret med Mama Kin og Dream On blir startskuddet for en morsom ferd gjennom merittene til et av USAs beste bluesrock-band på 70-tallet. Walk This Way, Sweet Emotion, Back In The Saddle, Dude (Looks Like A Lady), alle køer de opp mot klimakset på CD 1 som utgjøres av griseguttenes nasjonalsang (Love In An Elevator) og de andre låtene fra kanonskiva og overflodshornet Pump (1988). Ekstra gledelig er det å registrere at den "akk så typisk" synth-pålagte 80-tallsproduksjonen ikke hindrer godbiter som Dude og nettopp Love In An Elevator i å skinne gjennom som gode gitarrockere med en og annen forankring i bluesland. I enden av linja slenger de like godt inn What It Takes, Aerosmiths mest ledige og folkelige øyeblikk noensinne. Gud, vad det smakar gott!

Når vi bytter til CD 2 kan vi fremdeles nyte ytterligere fire minutter med Pump-materiale i form av The Other Side. Deretter trappes intensiteten og nerven betraktelig ned når vi beveger oss inn på Livin' On The Edge fra Get A Grip (1993). Jepp, vi er inne i det foreløpig siste kapitlet i diskografien, en avdeling som ikke just skinner igjennom som potent og florerende av ideer. Etter hvert som låter som Cryin', Amazing, Crazy og I Don't Want To Miss A Thing utfolder seg merker jeg at jeg står til knes i ei hengemyr, og at jeg er omgitt av powerballader på nær alle kanter. En tynn liten redningsplanke slenges ut i form av Fallin' In Love (Is Hard On Your Knees), før Run DMCs versjon av Walk This Way igjen sikrer trygg grunn under tottelottene. Fra denne tørre lille plassen speider jeg ut og registrerer at de to nye låtene Girls Of Summer og Lay It Down utfolder seg som formidable puddelparader der borte i horisonten. For skams og gamle dagers skyld blir jeg stående og tørke meg med Come Together og den nesten NIN-aktige Theme From Spider-Man, før Toys In The Attic runder av som en påminnelse om at det er på tide å bytte tilbake til CD 1 igjen.

Sett under ett blir denne samleren en svært delt utgivelse, og skillet går merkbart i skiftet mellom de to CDene. Begge er for så vidt bra på hvert sitt vis, og bluesen er en underliggende bærebjelke i begge avdelinger, men humoren ligger mer utenpå enn innenfor de nyere låtene og arrangementene. For min del merker jeg at jeg intuitivt går for den ungdommelige intensiteten og det tidvis fandenivoldske humøret som ligger under låtene fra perioden 1973-88. Det betyr samtidig at jeg forestiller meg at det røft sett er hele to kategorier av lyttere som vil få mer enn nok av hva de vil ha, enten de liker den ene eller andre avdelinga av Aerosmiths repertoar. For de eldre og eventuelt midlertidig frafalne skulle dette være en mulighet til å oppdatere den nyere powerballad-samlinga på. For de yngre en fin anledning til å oppdage at Aerosmith også var et band - og et fordømt godt et - lenge før de slang inn I Don't Want To Miss A Thing på soundtracket til Armageddon.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo