cover

At Least I'm Not With You

The Insomniacs (blues)

CD (2009) - Delta Groove Productions

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Vestkystblues / Chicago-blues

Spor:
Lonesome

Broke and Lonely

Directly From My Heart to You
 
Maybe Sometime Later

At Least I'm Not With You

Root Beer Float

Hoodoo Man Blues

She Can Talk
Baby Don't Do It
Angry Surfer

Description Blues
20/20
Insomniacs Boogie

Referanser:
The Hollywood Fats Band
Mitch Kashmar
Little Charlie & The Nightcats
Duke Robillard

Vis flere data

Se også:
Left Coast Blues - The Insomniacs (blues) (2007)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Søvnløs i Oregon

Våkn opp og sjekk denne gjengen fra Portland, som her med sin andre plate imponerer stort.

Jeg omtalte The Insomniacs' forrige CD, Left Coast Blues (2007), i ganske rosende ordelag her på groove. Debutplata kom som lyn fra klar himmel og viste et band med en allerede velutviklet beherskelse av sjangeren og ikke minst en svært spennende gitarist i Vyasa Dodson. Det er med glede jeg registrerer at bandet tar ett steg opp og utvikler seg videre på At Least I'm Not With You. Vi snakker nå om et band som på alle måter er klare for verdens festivalscener.

Det er fortsatt Dodson som er stjerna, og han har lagt ytterligere alen til sin vekst, både som gitarist og sanger. Jeg vil gå så langt som å si at som gitarist er han nå en av de mest spennende blant den yngre garde der ute. Han viser en stor forkjærlighet for Hollywood Fats-skolen, og selv om det er mange om beinet på den skolen, får Dodson bestått på karakterkortet i de fleste fag. Han er elegant og svingende som gitarist, men samtidig hardtslående og ikke minst innovativ. Lyden i øksa hans er også gull, og bandet veksler mellom raske, sugende låter og dypere blues. Dodson er ingen stor vokalist, men synger uanstrengt og med god frasering.

Det ikke uventet at bandet starter med en låt tidligere gjort av Hollywood Fats Band. Lonesome er tøff og får opp temperaturen umiddelbart. Dodson synger faktisk ikke ulikt en yngre Al Blake. Dodson er nevnt, men som alltid på gode utgivelser må kompet berømmes – det er tett og lett og følger Dodsons minste vink. I tillegg bør de alltid fete orgeltonene som legges ned av Alex Shakeri nevnes. Orgel kan i min verden være et tveegget sverd; for mye kan bli slitsomt for øre og sjel, men det kan også være skikkelig fett hvis det brukes med omhu i bunnen for resten av bandet. Det siste er tilfellet her.

Det følges på med Broke and Lonely – en gammel Johnny Guitar Watson sak – som fortsetter festen med superelegant gitarspill fra Dodson. Han er ingen copycat, men søker å finne egne stier samtidig som han lyd- og stilmessig er trygt innenfor vestkystbluesen. Directly From My Heart er en sugende, blåserdrevet mid-tempo sak fra Little Richards katalog. Det er ringreven Jeff Turmes som besørger fyldig og autentisk blåserkomp. Dodson gjør igjen en verdig jobb som sanger og ikke minst med en ilter gitarsolo.

Sometime Later er mer anonym, men tittellåten er slepen mid-tempo New Orleans-inspirert blues. Blåserne er igjen på plass og lager sammen med Shakeris pianospill en seng som Dodson kan rulle seg rundt i. Igjen lar jeg meg imponere av gitarspillet, som er modent og delikat. Han gjør også mye ut av sin egentlig relativt begrensende vokalkapasitet. Root Beer Float er en instrumental som byr på mer tøff gitar i form av uendelig kreativ riffing og en solo som blåser ut alle sikringene. Junior Wells' Hoodoo Man Blues blir litt baktung til tross for fint munnspill av Mitch Kashmar. Dodson har ikke vokalen til å dra denne klassikeren skikkelig.

Damn That Girl Can Talk er en grei originallåt, med futt og fart og fint piano, men Baby Don't Do It er kulere. Med blåsere, koring fra bandet i refrenget og en slentrende rytme er dette et eksempel på at bandet også lager gode originallåter. Angry Surfer er en surf-inspirert blues som jeg føler ikke kler bandet helt, men det er for så vidt godt utført. Bedra da er Description Blues, som er en av platas virkelige rosiner. Det dreier seg om slow blues av ypperste merke, komplett med boblende B.B. King, Live At The Regal-orgel, pasjonert vokal og selvsagt sylskarp liring fra Dodson.

20/20 er solid Chicago shuffle, igjen med Shakeri i førersetet sammen med Dodson. Som salige Hollywood Fats er også Dodson bereist i Chicago bluesen og leverer uten problemer gitar inspirert av så vel eldre helter som Buddy Guy og yngre mestere som Ronnie Earl. Platas for meg beste spor er spart til slutt og bærer den betegnende tittelen Insomniacs Boogie. Her tar det helt av med heseblesende blåsere, rullende boogie woogie piano og Dodson som bestemmer seg for å vise noen og enhver hvor gitarskapet skal stå. Det er spill som både Hollywood Fats og Junior Watson ville nikket anerkjennende til.

Ingen blueselskere vil angre på å kjøpe denne skiva. Den tilbyr et variert utvalg stilarter som er filtrert gjennom vestkyst blues-filteret. Produksjonen er utmerket, og The Insomniacs fremstår på At Least Im Not With You som et band med skumle planer for om ikke verdensherredømme, så hvert fall å forsyne seg grådig av festivalmarkedet i årene fremover. Med fremadstormende Delta Groove Records i ryggen burde alt ligge til rette.

comments powered by Disqus

 



Steve Wong
2009-12-14ahem....

Vil bare påpeke at det ikke er med orgel på Live at The Regal av BB King, som du refererer til, spiller Duke Jethro piano hele skiva..

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo