cover

A Healthy Distrust

Sage Francis

CD (2005) - Epitaph / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Leftfield / Spoken word / Rap

Spor:
The Buzz Kill
Sea Lion
Gunz Yo
Escape Artist
Product Placement
Voice-Mail-Bomb-Threat
Dance Monkey
Sun vs Moon
Agony in Her Body
Crumble
Ground Control
Lie Detector Test
Bridle
Slow Down Gandhi
Jah Didn't Kill Johnny

Referanser:
Buck 65
Sketchie
Eminem
Primal Scream

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Sage against the machine

Rap fra Amerikas skyttergraver: Sage debuterer på Epitaph.

"You are listening to the heartbeat of the Sage," proklamerer en dyp filmavisstemme idet vi stiger inn i Sage Francis' univers på A Healthy Distrust. "Sage possesses the newest and most revolutionary advance in split second presentation - as well as in split second calculation. To protect the future of America, the defense techniques of tomorrow had to be discovered now. But Sage needed more than this. New concepts, new tools, new weapons. By analysing the past, Sage can project into the future."

Og slik begynner A Healthy Distrust, med ei skuddsalve mot den økende kommersialiseringen av den amerikanske undergrunnsscenen, en scene Sage Francis utvilsomt tilhører, i spann med andre leftfield-artister som Buck 65 og cLOUDDEAD. Francis har dog den fordelen at hans djupe, malende stemme, aggressive rytmesans og eksplosive avleveringer er mer beslektet med en sort stemme som for eksempel Nas enn hva den er med hvite rappere som for eksempel Eminem.

2004 så amerikaneren turnere over mye av USA med The Fuck Clear Channel Tour, hvilket ikke ga rom for de tyngste diskusjoner om hva Francis egentlig tenker om kommersielle kringkastere. På The Buzz Kill, albumets åpningsspor, har han virkelig fått kjent smaken av blod- noe Clear Channel sikkert elsker. All reklame er god reklame, må vite:

Suckers never played this/ Scared shitless of the missing Clear Channel Playlist/ Poorly developed yet highly advanced/ Puttin' black music into line/ With whiteman's linedance.

Andre steder, som på Gunz Yo, svinger han øksa over føderale våpenlover og den falske tryggheten som vel gjerne kommer med putevaret fullt av skytevåpen:

I'm a man now (A real man!)/ Not the one who went to college grovelling over meal plans (...) This dick is a detachable penis/ An extension of my manhood/ Positioned like a faedus/ An intravenus hook-up feeds bullets to my magazine/ Nevermind the bullocks/ My pistol is a sex machine!
Lenger ut i Gunz Yo heter det:
I've got a watergun/ I keep it in my mouth/ It keeps me safe from/ The things I like to talk about

Hvorvidt det faktisk er en vannpistol eller en MP5 Sage Francis har i kjeften vites ikke. Innimellom går det nemlig i slikt et hesblesende tempo at man sitter og hiver etter pusten, mens man forsøker finne en rød tråd på A Healthy Distrust. Noe slikt fins ikke, akk, men man aner jo konturene av et slags oppgjør med konformitet, kapitalisme, utbytting, religion, politiske vinder og ja, det meste du kan tenke på.

Ellers kan man ikke komme utenom det faktum at Sage Francis har skiftet til nytt plateselskap siden debuten Personal Journals (2001). Francis figurerer nå på lønningslista til den legendariske punk-labelen Epitaph, sammen med band som Pennywise og NOFX, som ikke er viden kjent for å legge fingrene imellom. Således skulle vel Francis finne seg godt til rette. Derimot er det nå slik at det er fra sine egne man skal ha det, og venstreorienterte postpunkere og nypasifistiske rockere blir behørig diskreditert på Slow Down Gandhi:

Who's the one to blame for the strain of vocal cords?/ Who can pen hateful threats but can't hold a sword?/ It's the same who complain about the global war /But can't overthrow the local joker they voted for.

Om Sage Francis innimellom kaster all tekstlig finesse over båtripa er ikke hans kompanjong, beatmeister Joe Beats, mye mer dyptloddende. Innimellom lyder nemlig A Healthy Distrust som et helt nord-norsk kavaleri på vei gjennom Indre Troms, med ordmitraljøse, selvutnevnt fredsforstyrrer og agitator Sage Francis som fremste vognkommandør. Sammen skaper Francis og Beats noe av det mest hardtslående stykke hip-hop-poesi på svært lenge. For å gi et litt vagt referansepunkt: 'A Healthy Distrust' er rent lydmessig ikke milevis unna Primal Screams stampende XTRMNTR, i dennes mer stormfulle partier. Derimot bygger Joe Beats fint oppunder Sage i platens mer beherskede partier, som Sea Lion og Ground Control. Sea Lion er forøvrig en helt spesiell låt i denne sammenheng, da den gjester ingen ringere enn Will Oldham, bedre kjent som Bonnie Prince Billy. Funker helt fint, det.

A Healthy Distrust avsluttes med en liten hjerteknuser av ei låt: Jah Didn't Kill Johnny. Johnny er ingen andre enn Johnny Cash, selvsagt. Som Francis og vennene synger;

The smoke didn't kill Johnny/ The drink didn't kill Johnny/ Johnny had a train to catch.

Jeg er sikker på at mannen i svart nynner med, fra hvoren han holder til nå om dagen.

Som på Personal Journals er det en åpenhjertig Sage Francis vi har med å gjøre, en som ikke kvier seg for å lukke opp sin hjertedør og tømme det for skitt og grums, raseri og desperasjon. En kan i grunnen bare ane hva som ligger latent i Sage Francis. Fortsettelsen blir svær.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


J. Mascis - Several Shades Of Why

(Sub Pop)

Alene, unplugged og fortsatt like forbanna bra fra legendarisk indieveteran.

Flere:

Proviant Audio - Real Love Tastes Like This
Fila Brazillia - Jump Leads