I Want That You Are Always Happy

The Middle East

CD (2011) - Play It Again Sam / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Stemningsfull indiefolk

Om bandets første fullengder hadde vært soundracket til et liv, ville det vært et vakkert.

Av Morten Skogum

Del på Facebook04.07.2011

Den innbydende albumtittelen kunne vært for mye forlangt, men er det ikke. Det australske indierock-bandets første fullengder treffer en i hjertet før man vet ordet av det.

Bandet har tidligere utgitt et par EP'er og først og fremst blitt lagt merke til i Australia. Det bør det bli en slutt på. Med stilfull musikk som veksler mellom fengende, solfylte indiepop-sanger á la Fleet Foxes, og utstrakte partier som innbyr til videre refleksjon (tenk Sigur Rós og Múm), favner bandet musikkens evne til å opptre melankolsk og oppmuntrende side om side.

Først ut er en behagelig klimprende sang båret fram av Jordan Irelands tenor. Den er én av flere indieperler som er porsjonert ut i passe doser med en sår nerve ved seg. Den beste av dem, Months, åpner forsiktig for så å bygge seg opp på en vidunderlig stemningsfull måte. Variert struktur, små innskytninger, en varsom stemme og oppløftende vokalharmonier.

Den andre siden av bandet er den stille, oppbyggende mørkesiden, hvor et fantastisk piano i nærheten av Grieg innbyr til en deilig stillhet. Langstrakte strykerarrangementer, forsiktige blåsere. Noe tillagt støy. Syv i bandet, men aldri noe overflødig. Bree Tranter, den kvinnelige vokalisten, er et forfriskende tilskudd på Jesus Came To My Birthday Party, som kan minne om Yo La Tengo. As I Go To See Janey og Ninth Avey Reverie har et mer country/western-preg, hvor den førstnevnte stikker seg fram med en seighet som utvikler seg til en stjernehimmelatmosfære. Avslutningssangen Deep Water blåser av plata med langstrakt og lengtende saksofon i en overraskende og suggerende jazz.

Hvor kombinasjonen av det fengende og de stille mellompartiene blir bandets store potensial, blir det samtidig dets svakhet. De åpenbare hitene er sterke nok til å bære et album alene og behøver i realiteten ingenting i mellom. Albumet blir mindre tilgjengelig og kan fort oppfattes som kjedelig på grunn av de rolige mellompartiene, som på en annen side utvider og fordyper musikken.

Det er noe høyt episk over albumet. Det ligner livet, i sin helhet. Som en tango – langt, langt unna genren, allikevel følelsesspekteret den gjennomgår. Coveret – to figurer ikledd mørke kapper, den ene med et dødninghode, den andre ligner én av figurene i barne-tv-programmet bananer i pyjamas, knyttet sammen i et tøystykke – kan på sitt surrealistiske vis karakterisere albumets musikk.

Et par spor blir for utflytende og makter ikke å virke oppbyggende for de andre sangene. Her er det lett å miste fokus. Ellers er det en sann glede, og en plate som bør bli et gjennombrudd for bandet internasjonalt.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: