cover

Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006

Os Mutantes

CD (2007) - Luaka Bop / V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Psykedelia / Tropicalia / Eksperimentell

Spor:
Don Quixote
Virginia
Cantor de Mambo
El Justicierio
Baby
I'm Sorry Baby (Desculpe babe)
Dia 36
Fuga No. 11
Le Premier Bonheur de Jour
Ave Lucifer
Valada de Louco
I Feel a Little Spaced Out (Ando meio Desligado)
A Minha Menina
Bat Macumba
Panis et Circenses

Referanser:
Jorge Ben
Gilberto Gil
Rita Lee
Milton Nascimento
Tom Ze
Caetano Veloso
Gal Costa
The Beatles
The Left Banke
The Kinks
Move
The Zombies

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Alt hva musikken kan

Viva Mutantes! Fantastisk gjenforeningskonsert, festet til tape og film.

Bare for å ha namedroppet litt: Første gang jeg hørte om brasilianske Os Mutantes var da jeg intervjuet Kevin Barnes for to år siden. Barnes er norgesvennen i Of Montreal, som i 2007 ga ut et av det årets aller mest tiljublede album; Hissing Fauna, Are You the Destroyer? Eller norgesvenn og norgesvenn, han har jo hatt sitt å stri med, fyren, og tilbrakt mye av tiden her til lands på blå resept - og en del av den første kjærligheten har sikkert falmet. Uansett, på samme måte som jeg namedropper Kevin Barnes, namedroppet Kevin Barnes denne ettermiddagen på Mono de brasilianske psykedeliapop-innovatørene i Os Mutantes, hvis fargerike og kaleidoskopiske syrepopunivers fra sent 60-tall/tidlig 70-tall har funnet en slags vei opp til overflaten igjen de siste årene. Kurt Cobain (den mannens oversikt over obskure band virker i retrospekt så omfattende at man begynner å lure på hvordan han rakk å bli junkie), Beck, Tortoise, Flaming Lips og flere andre har alle flagget Os Mutantes genialitet siden tidlig 90-tall. Resultatet av den voksende oppmerksomheten som har blitt gruppa til del finner du her, med et konsertopptak fra Os Mutantes første konsert på noen-og-tredve år, på Barbican Theatre i London i 2006.

Som de fleste vet: Gjenforeningsturnéer kan være et minefelt. Selv om man er legender av den høyeste orden trenger man ikke av den grunn å bli møtt med absolutt takknemlighet så fort man stiller seg opp på en scene igjen. Spesielt ikke hvis man stinker lort. Spør bare Johnny Rotten, som sto i midten av et nærmest bibelsk regn av ølflasker på Roskilde for elleve år siden. Slike konserter og turnéer er, uansett hva artister, managere og platelabels måtte prøve å fortelle deg, nesten alltid unødvendige, desillusjonerende og drevet av voldsomt profittbegjær. Og derfor møter jeg også meg selv i døren med en springskalle når jeg med malmfull tordenrøst hevder at denne gjenforeningen opererer i en annen divisjon.

Hovedsaklig fordi Os Mutantes aldri gjorde det stort i sin samtid, iallefall ikke utenfor sitt hjemland, og slik sett er et nytt bekjentskap. Samtidig er Live... også en fin peker tilbake til bandets pionériske glansperiode. Små drypp har kommet etter at de la seg brakk midt på syttitallet, blant annet en rimelig fersk gjenutgivelse av den hovedsaklig engelskspråklige Technicolor (1971), samt et par liveopptak hentet ut fra innerst i skapet, og særlig førstnevnte er en liten nugget. Men ellers har det vært stille. Til nå.

Os Mutantes oppstod som et samarbeid mellom Sao Paolo-brødrene Sérgio og Arnaldo Baptista i 1964. Etter å ha møtt sangerinnen Rita Lee og også innlemmet broren Cláudio i gruppen, tok de navnet Os Mutantes i 1965, som angivelig stammer fra en science fiction-roman. Etter hvert skulle Os Mutantes komme til å spille en betydelig rolle i den gryende tropicalia-bevegelsen, først som Gilberto Gils backingband, og siden som Caetano Velosos, før de selv på slutten av 1968 debuterte med sin selvtituelerte fullengder. Med den flyttet de lista oppover for hva psykedelisk pop kunne lyde som. De påfølgende årene ga de ut en håndfull album, før de etterhvert lot seg oppløse på midten av 70-tallet, etter at først Rita Lee og siden bandets grunnlegger Arnaldo Baptista (angivelig levde de to i et heller stormfullt ekteskap) hadde forlatt gruppa i en salig saus av intriger og begjær. Og bare asken lå igjen.

Nok historie. Da Os Mutantes sto på scenen i Barbican Theatre 22.mai 2006, var alle igjen samlet – med unntak av Rita Lee, som visstnok har det helt greit som hun har det, fjernt fra Arnaldo Batpista. I hennes sted har kommet Zelia Duncan, som fyller skoene, og vel så det. På scenen befinner seg til enhver tid et minimum av åtte mennesker seg, i tillegg kommer Noah Georgeson og Devendra Banhart på for en hektisk Bat Macumba-sesh, uten at du egentlig merker stort til det, eller forstår helt hvorfor. De var vel bare tilfeldigvis i byen, får man anta.

Som gjenforeningskonsert å regne er det egentlig heller gjerrig å spille i snaue 70 minutter – til gjengjeld er det 70 minutter hvor ikke et sekund er bortkastet. Eller stryk det siste; Sergio Dias alt for lange og klamme introduksjon til Cantor de Mambo, om Sergio Mendes, får iallefall denne anmelder til å krympe seg. Dessuten har samme mann en litt lei trang til lange gitarjammer (I Feel a Little Spaced Out) som ikke vil noe sted, men det skjer ikke oftere enn at man står han av greit.

Bortsett fra slike små innsigelser er Live... en eneste stor triumfferd, fra den berusende pop-ouvertyren Don Quixote til kolossale Panis & Circenses runder det hele av litt over timen senere. Don Quixote er et absolutt pop-operatisk mesterverk: I løpet av fire minutter går låten fra å låte som det musikalske akkompagnement til en gladiatorkamp i det gamle Rom, via noe som kunne vært flerstemt korsang ved det prøyssiske hoff, svinger innom spacerock, Hendrix-jammer og fløytesoloer før kaklende latter runder låten av. Fullstendig galskap, men hele tiden med en popsensibilitet i bunn som gjør at låta ikke bikker over i prog-rock. Og deretter har du påfølgende Virginia, et stykke 60's solskinnspop som vel så gjerne kunne figurert på Kinks Village Green Preservation Society eller Beach Boys' Today, men temmelig mer eksperimentell i sin instrumentbruk. Og siden går det slag i slag, i en eskalerende fest, livsbejaende, berusende og voldsom, full av tilsynelatende absurde, likefullt klinisk orkestrerte innfall.

Konserten avsluttes med en vidunderlig trio låter: En absolutt lysende og hemningsløs cover av Jorge Bens A Minha Menina som blåser i alle retninger, både instrumentalt, tempomessig og tonalt, og koringer av et slag jeg ikke kan minnes å engang ha vært i nærheten av å høre maken til. Publikums respons er også deretter. Bat Macumba i all sin fem minutter lange prakt, inkludert Batman-tema og krasjende gitarer (samt nevnte d'herrer Georgeson og Banhart) følger deretter, før det hele avsluttes med Panis et Circenses. Og hvor begynner jeg? Svaret er: Jeg begynner ikke. Jeg kan like gjerne danse til arkitektur. Men tro meg; det er et majestetisk stykke musikk.

Panis et Circenses er alt hva popmusikk kan være.

I øvrighet følger det med en DVD: På den kan du se en utvidet versjon av London-konserten, med seks ekstra låter, samt Baptista-brødrene i alle sine flagrende gevanter; kniplingsskjorter, ridestøvler, silkeskjerf og andre ting man ikke har sett folk gå i siden Mozarts tid. Ellers er det en del musikalske backstageklipp, noen konsertklipp fra Spania, samt en tjue minutters kortdokumentar kalt Mutantes 2006, som fungerer som en fin introduksjon til bandets opprinnelse, oppløsning og gjenoppstandelse. Summa summarum, dette er en mesterlig introduksjon til både Os Mutantes og 68-tropicaliabevegelsen, hvis fremste utøvere og utgivelser er en gullåre å begynne å grave i.

Du kan takke meg en annen gang.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Noxagt - Turning It Down Since 2001

(Safe as Milk)

The Nor Wave slår over oss som en knyttneve langt inn i ryggmargen.

Flere:

Robyn - Body Talk Pt. 1
Ricochets - The Ghost of Our Love