Genre:
Rock
Stiler:
Indiepop / Alternativ / Indierock
Spor:
Exactly Where I'm At
Flutes of Chi
Even If You Don't
Bananas and Blow
Stroker Ace
Ice Castles
Back to Basom
The Grobe
Pandy Fackler
Stay Forever
Falling Out
She's Your Baby
Referanser:
Moistboyz
They Might Be Giants
King Missile
Se også:
Paintin' the Town Brown - Ween Live '90-98 - Ween (1999)
ÅrgangsWeen?
Ween rydder opp i musikken, men har ikke sluttet å tulle...
Del på Facebook01.05.2002
Den amerikanske duoen (etter hvert bandet) Ween har gjennom en karriere som strekker seg over nærmere 20 år primært blitt kjent for kombinasjonen av rene parodier, pastisjer, ekstrem liten troskap til sjangere og for å tekstmessig tøye grensene langt forbi hva som ansees som sømmelig i konservative kretser.
Etter et par utgivelser på små selskaper på slutten av 80-tallet og tidlig 90-tall ble de plukket opp av Elektra, som i 1992 ga ut platen Pure Guava. En av singlene, Push th' Little Daisies, fra Pure Guava oppnådde mot alle odds en topp 10 hit i Australia! Weens kommersielle (hvis man kan kalle det det) gjennombrudd kom imidlertid med platen Chocolate and Cheese to år senere. Det var med denne platen jeg først ble kjent med Ween: en utrolig blanding av sjangere,- country, funky låter, soul, pop og mye mer, ispedd en blanding av morsomme og beske lyriske krumspring.
Mellom Chocolate and Cheese og White Pepper har det kommet ytterligere tre plater fra Ween, en ren Nashville country plate, et live-album og et progressivt og svulstig delvis konseptuelt album.
White Pepper viser seg å være deres mest tilgjengelige utgivelse så langt. Graden av total musikalsk galskap har blitt mindre og mindre med årene, vel å merke etter en Weensk standard. White Pepper er allikevel en plate som jeg har vanskelig for å se at noen andre enn Ween kunne ha gitt ut. Det inneholder en kaotisk blanding av stilarter, fra punk (Stroker Ace) via pop (Even If You Don't) via prog (Back to Basom) til country (Falling Out). På tross av denne hemningsløse utfoldelsen innefor musikalske retninger er det allikevel liten tvil om at Ween låter mer strukturert og ryddig enn noen gang. Her er allikevel i bøtter og spann av mer eller mindre sindige utskeielser, men da primært gjennom tekstene.
Allikevel er ikke Ween noe band man setter seg ned for å le av/med, til det er humoren deres for intelligent og besk, og de må på ingen måte settes i samme bås som andre (mer lettvinte) humorband som for eksempel Toy Dolls, eller for den saks skyld våre egne Luxus Leverpostei. I tillegg har Ween ekstreme musikalske kvaliteter. De er imponerende potente rent musikalsk sett innen alle de sjangerne de beveger seg innenfor. De skriver både pop, funk og country som de fleste andre band i sjangerne bare kan drømme om å få til.
White Pepper er totalt sett en svært bra utgivelse, men for de som ønsker seg krumspring anno 1992 fra Ween er jeg redd at denne platen ikke vil innfri. Ween har gjennom årene mistet noe av de som gjorde dem både sjarmerende og oppsiktsvekkende. Samtidig har de vunnet noe som gjør dem mer solide og enda mer imponerende.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Videomix
Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet byr vi på et knippe ferske musikkvideoer i rødt, hvitt og blått.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp