cover

Sweet Maladies

Sphinx Trio

2 x CD (2004) - Acoustic / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Jazz

Stiler:
Frijazz / Hardbop

Spor:
Toad Road
Science Fiction Soundtrack 1
Seventh Heaven
Science Fiction Soundtrack 2
Knip
Science Fiction Soundtrack 3
A song to Sing
Science Fiction Soundtrack 4
On/Off
Science Fiction Soundtrack 5
Cantankerous Discomboulation


Aspects
The Rag Man
Unlucky Number
Once I Knew, Now I Know
Saxorama
Sweet Maladies
Fifth Dimension

Referanser:
Urban Connection
Eric Dolphy
Ornette Coleman

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Ekte helter

En todelt plate splittet mellom løse komposisjoner og frie improvisasjoner. En av årets overraskelser.

Jeg får umiddelbart følelsen av å bli musikalsk banket ned i stolen jeg sitter i; Sphinx Trio er nemlig ute med nytt album, Sweet Maladies. Bandet angriper jazzen armert med improvisatoriske og frie toner, sterkt inspirert av 60-tallets frijazzhelter. Mange vil nok mene det er pompøst å gi ut en dobbelskive når man er såpass lite kjent som Sphinx, men mot all skepsis viser dette seg å fungere veldig bra. Selv om de tidvis improviserer seg inn i blindgater og ikke alltid kommer seg like bra ut av dem, kompenseres alt dette med fantastiske låter som nå er en stolt del av norsk jazzhistorie.

Bandet fikk sin form i Leeds (2000), da med pianist Dave Skinner. Det nå pianoløse bandet fortsetter med Audun Ellingsen, bass, Ulrik Ibsen Thorsrud, trommer, Anders Lønne Grønseth og Petter Wettre på saksofoner. Det virkelig modige ved bandet er at de har kastet seg ut i en komplisert og krevende sjanger med så kort fartstid.

Filosofien bak frijazz er bygget rundt improvisasjon; det en føler der og da skal komme ut gjennom instrumentet, selvfølgelig i samarbeid med resten av bandet. Mange artister har vært i den tro at alle kunne gjøre dette, og mye dårlig musikk har blitt gitt ut i dette feltet. Sphinx, derimot, har levert et vakkert og variert album der de på et fengende vis bringer frem stiler som funk, soul, hardbop, østeuropeisk-folk og avantgarde, gjerne alt i samme låt.

Sphinx befinner seg i et musikalsk landskap som er fritt, men det er på ingen måte fritt som for frijazz-guruene fra 60-tallet som Ornette Coleman, Cecil Taylor eller Bill Dixon, der musikken kun appellerte til svært interesserte. På grunn av det ekstreme lydbildet døde egentlig sjangeren hen kort tid etter. Men noen elementer overlevde, og disse trekkene kan lett høres på denne platen.
At mye inspirasjon kommer fra Eric Dolphy, Ornette Coleman, Peter Brötzmann og Archie Shepp er helt sikkert, men uansett hva en prøver å lage innen sjangeren vil det naturligvis være inspirert av opphavet. De nevnte musikerne laget tross alt den gyllende håndboken til frihetens tonehav.

Platen fyres i gang med Toad Road. Låten starter med en relativt lang saksofonsolo, og man blir sittende og vente i spenning på hva som skal skje. Uvitenheten og spenningen blir avbrutt i det øyeblikket soloen slutter, og resten av kvartetten følger på. Som et galaktisk smell eksploderer stemningen i en mørk og uforståelig hendelse en sent kommer til å glemme. Med andre ord en utrolig kul låt som på mange måter representerer lydbildet utover på platen.

Første CD er delt i to. Halve platen har Audun Ellingsen eller Anders Lønne Grønseth komponert, resten av platen er improvisert frem av Sphinx. Det er ikke det at de improviserte låtene er dårlige, men de mangler struktur, engasjement og ikke minst mangler de den eksplosjonsartede effekten fra Toad Road. Foruten å være veldig korte har de mye lavere formidlingskraft enn de komponerte låtene.

At bandet har gitt seg selv svært frie tøyler i studioet kan lett høres. Uten den frie, eksperimentelle og ambisiøse holdningen ville mest sannsynlig ikke de suverent komponerte låtene kommet frem. De improviserte låtene er ikke dårlige, og de gjør ikke store skaden på helhetsinntrykket heller, men de legger en mikroskopisk demper på lyttergleden. Platen hadde stått utmerket uten dem. De komponerte låtene, både på plate 1 og 2, er som et samlet verk. De er alle i samme sjanger. Alle har samme kvaliteter og høydepunkter, og det blir nesten feil å trekke ut enkeltlåter (uten den nevnte Toad Road). Disse låtene er som et langvarig høydepunkt, og at de er samlet på to plater skjønner jeg godt. De er best sammen, og det er kun samlet en vil kunne få det rette helhetsinntrykket av låtmaterialet.

Sphinx har gitt ut en av de mest spennende jazzplatene så langt i år. Et dobbeltalbum som gir deg mystiske og interessante lytteropplevelser, uten spasmer og uforståelige tonesammensetninger. Dette er folkelig frijazz som fungerer som en tilgodelapp til forsømte kvelder. Her reflekterer Sphinx for deg, en trenger bare å lytte. Artistenes kreativitet har kommet frem på en fri, men forståelig måte selv en inngrodd pop-entusiast vil kunne sette pris på.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kaospilot - Shadows

(Fysisk Format)

Klaustrofobiske kaostendenser og multidimensjonale sorte hull - Kaospilot er tilbake.

Flere:

Bryan Ferry - Frantic
Pernice Brothers - Live a Little