cover

Residual Echoes

Residual Echoes

CD (2005) - Holy Mountain

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Space rock / Støyrock / Psykedelia

Spor:
Slant
Diamond Drops
Fish Don't Swim
This is Not a START
A START 1 & 2
A STARDT 3 & 3 1/2
Better Subsitute For Butter

Referanser:
Comets On Fire
Blue Cheer
The Velvet Underground
The Heads (UK)
Kinski
Pink Floyd
MC5

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


The Men From Utopia

Skrammel fra Santa Cruz med aner til både Comets On Fire og Six Organs of Admittance.

The cosmos at large
It's so very big
It's so far away
The comets... the craters... the vapors
The solar wind
The residual echoes... the residual echoes
The residual echoes from the giant explosion
Where they said it beginned...
(Frank Zappa: The Radio is Broken)

Om det er denne sangen, fra The Man From Utopia, Residual Echoes har tatt navnet sitt fra aner jeg virkelig ikke, men mye kan tyde på det. De omgir seg i hvert fall med både gitarlyst, gigantiske eksplosjoner og kosmiske fenomener.

Denne trioen er først og fremst en herre som heter Adam Payne. Han trakterer stort sett det som er av lyder på platen; i første rekke wah-wah gitar og grovkornet bass, samt en dynge med tangentinstrumenter. Payne flyttet visst nylig til Santa Cruz, California der han raskt ble kjent med byens stoltheter Ethan Miller (Comets On Fire) og Ben Chasny (Six Organs of Admittance, Comets On Fire). Begge band tjener som relativt fornuftige referanser til vårt nye bekjentskap. Residual Echoes er jambasert og psykedelisk støyrock med elementer av både frie former og far out hardrock. Fritt & fett som fanden.

Den selvtitulerte debuten sparker igang med 13 minutter lange Slant. Umiddelbart slående med lydbildet er inntrykket av at her er det meste ødelagt! Forsterkerne er sprengt, instrumentene er i ferd med å knuses, mikrofonen er allerede tygd i filler (ja, det må sies at vokalen er bandets svakeste ledd, Slant reduseres i korte øyeblikk til nesten å minne om Mudhoneys Mark Arm!). Midt inne i armageddon av brukne deler og ødelagt skrap skapes et monster som motorisk maler all motstand vekk. Trioen tråkker Monster Magnet og dess like godt ned i søla og trekker beinrestene nådeløst etter seg. Gitaren skrangler, skjærer ut og feedes, men du verden som dette river. Når så de siste tre minuttene overtas av en hjerteskjærende, skrikende blåser, så skapes en assosiasjonsrekke som strekker seg fra Coltrane/Pharoah/Ayler frem til Morthana. Da er det umulig å ikke strekke armen i været, knytte neven og skrike ut primale gledeshyl. Intenst!

Det bærer i alle retninger på Slant, så det er greit at 12 minutter lange Diamond Drops lar støyen ligge og lure litt i bakgrunnen i form av frittgående elgitarer. I front høres en søkende akustisk gitar med tilhørende vokal fra drømmeland. Hvis Slant kunne minne om tidlig Comets On Fire (tenker særlig på deres Field Recordings From the Sun, 2002), så er DD mer i tråd med Six Organs of Admittance. Men også denne utvikler seg mot nærmest druknende hvit støy der den pumpende aggresjonen hele tiden fornemmes og aldri slipper taket.

Det er 25 fantastiske minutter som innleder denne platen, som det tar tid å komme seg opp fra. Det tar også litt tid før platen reiser seg igjen. Vi gis et par korte mellomspill av mer lydlekende art (Fish Don't Swim), en heftig trommeutblåsning à la Dyret i Muppet Show (This is Not a START) og A START 1 & 2 (den starter som noe punkgreier, har et rotete mellomparti og slutter med litt country-twang, alt i overkant av tre minutter...). På A STARDT 3 & 3 1/2 er vi tilbake på den gode gamle timinutteren. Her kan tidlig Pink Floyd og Velvet Underground nevnes som kildegrunnlag, og da mener jeg begge to samtidig - i tillegg til enkelte progpartier og de slemmeste bluesriffene på denne siden av Blues Explosion. Igjen kan man legge merke til den stødige rytmeseksjonen med oppbrettede ermer som pumper ufortrødent til de utagerende gitarinnfallene til Adam Payne. Denne sørger for at bandet aldri faller ut i det totale kaos, gitarutskeielsene holdes hele tiden til en viss grad i tømmene, groovet opprettholdes.

Etter nok en destruktiv og utblåsende session puster både vi og bandet ut med snaue Better Substitute For Butter, som tar oss vennligsinnet med til den andre siden. Med akustisk følge legger vi "monster bass, fuzz, metallurgy, hollering, broken alto, unseasoned drumming, migraine..." bak oss og lukker øynene. Germs from space, indeed.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Thule - Liquid (Rock and Roll Dream)

()

Er progga spacerock fra Honningsvåg blant årets mest spennende utgivelser?

Flere:

Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons
The National - High Violet