cover

Murs For President

Murs

CD (2008) - Warner Bros. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
West coast / Rap

Spor:
Intro
I'm Innocent
Lookin' Fly
The Science
Can It Be (Half a Million Dollars and 18 Months Later)
Everything
Road Is My Religion
Sooo Comfortable
Time Is Now
Think You Know Me
Me And This Jawn
Apart Of Me
Break Up (The OJ Song)
Breakthrough

Referanser:
Aesop Rock
E-40
Immortal Technique
Little Brother
Kanye West
Jay-Z
Nas

Vis flere data

Se også:
Murray's Revenge - Murs & 9th Wonder (2006)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Murs møter veggen

Murs kritiserer ikke lenger noen annen enn seg selv.

Det er ikke alltid like lett å være undergrunnsartist. I hvert fall ikke om du egentlig hadde potensiale til å bli blant de aller beste. Stadig flere oppdager derfor gjennom flere års plateselskapssurfing at når endelig gjennombruddmuligheten kommer, så ender man opp akkurat slik man alltid har kritisert andre for å være.

Nick Carter er selveste kronsymbolet. Han har holdt på i over 10 år nå, og deltatt på ulike klassiske prosjekter innenfor indiehiphopscenen. Han har vært innom Def Jux, Stones Throw og Record Collection, og har adaptert navnet sitt fra uttrykket making underground raw shit. Han har med andre ord mye å svare for når han nå gir ut sitt første kommersielle distribuerte album hos Warner Bros.

Murs vet dette. Derfor har han pakket inn sin siste plate som et svært løst konsept kalt Murs For President. Men i realiteten har det svært lite med resten av innholdet her å gjøre. Riktignok åpner platen med en humoristisk skit fra paradedagen hvor Murs har blitt president (en referanse til dokumentarfilmen han har laget ved navn Murs Administration.) men konseptet gjenvender aldri. Og om dette skal være et forsøk på å presentere Murs sine kampsaker har han i stor grad gjort dette bedre før, og ikke minst med mer overblikk.

Låten I'm Innocent åpner ballet, og er en ganske tradisjonell Murs og 9th Wonder produksjon, hvor Murs går løs på mikken med stor iver. Her blander han tidligere kampsaker som feminisme og anti-kapitalisme med klare utrop om han fremdeles er den beste. Men allerede her skurrer det, for årsaken til at Murs mener han er den beste er fordi han ikke behøver å ty til sjåvinistiske og undertrykkende rim, heller trenger han ikke rappe om dop og kjendisfester. Hvertfall ikke før neste låt: Lookin' Fly.

Her står plutselig Murs side ved side med Black Eyed Peas-produsenten will.i.am på en merkelig sørstatsproduksjon. Murs gjør sitt beste for å høres fet ut, men faller fullstendig igjennom som påtatt. Produksjonen er da også ufattelig gjennomsnittlig.

Bedre går det på The Science, som faktisk er platens beste spor. Her virker Murs opplagt og kamplysten og sprer om seg med kunnskap om både rapbransjen, matematikk og slavetiden. Her stjeler Murs mye fra Krs-One sin folkeopplysningsmisjon fra 90-tallet, og virker engasjert og entusiastisk. Paradoksalt blir det derfor når han to spor senere virker full av kokain igjen, og glefser løs mot stakkars uskyldige lyttere om at han ikke bare er smartere, men også mer velstående.

Og slik fortsetter platen å forvirre. På Sooo Comfortable går Murs i strupen på West-Coast og gangster-rapens gudfedre, på neste spor deler han mikken med Snoop Dogg. Det er akkurat som om han tar et skritt frem og to tilbake for hver eneste låt som kommer ut av hodet hans.

Produksjonen er mer spredt denne gangen, for der det på forrige plate var 9th Wonder som sto bak hele albumet, er det nå i hovedsak de samme produsentene som stod bak Snoop Doggs plate Ego Trippin. Det er platens største feil. I tillegg til will.i.am er blant andre Terrance Martin, Scoop Deville og Rick Rock kreditert. Alle gjør de produksjoner som Murs virker fullstendig malplassert på. Det er ikke dårlige produksjoner, de bare passer ikke Murs sin flow. Spesielt på Martins Time is Now virker rapperen fullstendig tappet for gamle kunster, og på knærne beæret av å få stå kreditert sammen med Snoop Dogg.

Han er ikke vant til å spise jordbær med hiphopsjefene ennå, Murs, og det blir bare mer tydelig ved å la denne platen gå noen ekstra runder. For hver gang avsløres nye detaljer hvor Murs virker oppriktig talt ubekvem i sin nye posisjon. Det er akkurat som han har fått lære seg hva mange andre visste fra før:

Det er lettere å kritisere andre når man selv ikke er i en posisjon for å bli kritisert.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo