cover

Humpty Dumpty LSD

Butthole Surfers

CD (2002) - Latino Buggerweil / Cargo / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell rock / Alternativ / Støyrock / Humor

Spor:
Night of the Day
One Hundred Million People Dead
I Love You Peggy
Space 1
Perry Intro
Day of the Dying Alive
Eindhoven Chicken Masque
Just a Boy
Hetero Skeleton
Earthquake
Ghandi
I Hate My Job
Space II
Concubine Solo
All Day
Dadgad

Referanser:
Daddy Longhead
Bongwater
B.A.L.L.
Fearless Iranians From Hell

Vis flere data

Se også:
Weird Revolution - Butthole Surfers (2001)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tra La La LSD

Lille trille fikk litt syre, lille trille ramlet ned, ingen mann i dette land, lille trille bøte kan.

Texanere har nå alltid vært noe for seg selv. Av de mange mentalt tvilsomme tilfellene fra staten er Butthole Surfers et lysende eksempel på hvordan kombinasjonen av for mye barne-tv, dårlig syre og kjedelige forsteder kan slå ut i spenstig retning. Allerede på deres selvtitulerte debut (også kalt A Brown Reason to Live, 1983) og dens etterfølgende liveutgave (Live PCPPEP, 1984) lot Gibby Haynes. Paul Leary & co galskapen strømme uhemmet fra sin base i San Antonio. Klassiske låter som The Shah Sleeps in Lee Harvey's Grave og Hey fungerer fortsatt glimrende i gode lag, og skaper artige scener på ethvert dansegulv.

Jeg har vel ikke akkurat vært alene om å mene at Butthole Surfers hadde sin storhetstid på midten/slutten av 80-tallet. Da kom klassikere som Locust Abortion Technician (1987) og Hairway to Steven (1988) som noen av periodens mest skrudde skiver innen alternativ gitarrock. Sammen med band som Pixies, Jane's Addiction, Hüsker Dü og Dinoasur Jr. gjorde Butthole 80-tallet til en god tid for oss som likte denslags. Nedturen startet med Pioughd (1991), som var deres første utgivelse på større selskap, og med et lite unntak av Independent Worm Saloon (1993) har de ikke klart å etterleve den voldsomme kreativiteten som finnes på de tidligste utgivelsene.

Humpty Dumpty LSD består av kjente og ukjente opptak i perioden 1982-1994, heldigvis med hovedvekt på 80-tallet. Latino Buggerweil [kan noen virkelig hete noe sånt? red.] har gjort slett arbeid med selve utgivelsen, her er det lite info og en rotete låtrekkefølge, men når den skuffelsen har lagt seg kan man nyte selve innholdet. For det første er lyden av topp kvalitet, all opptakene er remastret fra de originale mastertapene. Selve låtene er også interessante, her er det både glemte studiospor, hjemmeinnspillinger, øvingslåter og kutt fra diverse samlere. Det sier seg selv at innholdet spriker, og igjen får vi bevist at bandet nådde toppformen i perioden 1985-1988.

Selv om Butthole Surfers i sine barneår var et rent punkband (Just a Boy, I Hate My Job, begge fra 1982 og Concubine Solo, 1983) utviklet de seg raskt mot noe helt eget. Her får man anledning til å følge utviklingen fra prompelåta Night of the Day (1983) fremover mot dagens mer polerte uttrykk. Fra 1985 kan vi høre opptak fra innspillingen til Rembrandt Pussyhorse (Perry Intro, Hetero Skeleton), og disse kunne vel fortsatt ligget i studio. Sjekk heller I Love You Peggy og Eindhoven Chicken Masque fra samme år som er noe av det streiteste bandet kunne være på den tiden, og som viser at de tidlig begynte å skrive gode låter.

Blant høydepunktene finner vi også Day of the Living Dead (1987), som er en tidlig utgave av Jimi fra Hairway to Steven (den med jenta som engstelig roper "oh daddy, daddy...") og One Hundred Million People Dead fra samme år. Fra '87 er det også tatt med to hjemmeinnspllinger kalt Space I og Space II, som eksempel på snåle og vridde instrumentallåter ganske langt unna ordinær rock, og nærmere det som må være lyden av en bad trip. På åtte minutter lange All Day har de fått med seg en annen weirdo, Daniel Johnston på vokal, og resultatet er en skikkelig støyende psykedelisk syresaus i god Butthole-tradisjon.

Mange husker sikkert deres Earthquake på Roky Ericksons (apropos gærne texanere) hyllestplate Where the Pyramide Meets the Eye (1990) som et høydepunkt der. Fra nyere tid er det ellers gjort rom for kun to låter. Det er Ghandi (1992) og Dadgad (1994), begge hentet fra øvingslokalet. Førstnevnte er en skummel sak, mens avslutningssporet faktisk er en sjarmerende, instrumental poplåt.

Dette er et fint gjenhør med gamle helter, og som Gibby Haynes en gang uttrykte det: Hvis du spiller denne platen baklengs kan du høre det skjulte budskapet: "Satan, Satan, Satan!" Ya bet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ben Weaver - Paper Sky

(Glitterhouse)

Tretten usentimentale og skarpskodde skildringar frå eit Amerika der håpet ikkje har dei aller beste veksttilhøve.

Flere:

Frank Sinatra - The Christmas Collection
William Hut - Versus the End of Fashion Park