cover

One Day You'll Dance For Me, New York City

Thomas Dybdahl

CD (2004) - Checkpoint Charlie / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Soul

Spor:
One Day You'll Dance For Me, New York City
If We Want It, It's Right
A Lovestory
Solitude
It’s Always Been You
Don’t Lose Yourself
Babe
Henry
Piece

Referanser:
Jeff Buckley
Jim Stärk

Vis flere data

Se også:
John Wayne EP / Reisen Til Amerika - Thomas Dybdahl (2001)
...that Great October Sound - Thomas Dybdahl (2002)
Stray Dogs - Thomas Dybdahl (2003)
Stray Dogs - Thomas Dybdahl (2003)
Science - Thomas Dybdahl (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Soulserenader fra storbyen

En soul-suite der alle rommene henger sammen og det ene glir umerkelig over i det andre.

Da jeg intervjuet Thomas Dybdahl et par måneder før utgivelsen av "...That great October sound", fortalte han at han nettopp hadde forelsket seg i New York City. Ikke overraskende nevnte han Jeff Buckleys "Grace" blant favorittplatene sine, sammen med "Pneumonia" av Whiskeytown og "Time (the revelator)" med Gillian Welch, men han trakk også fram Bruce Springsteens "New York City serenade" som eksempel på hvor storslått og vakker musikk kan bli.

Ikke så veldig mye har forandret seg siden da, bortsett fra at Thomas Dybdahl har gitt ut to album til, vunnet Spellemannsprisen, sunget med The National Bank og etablert seg som en av de mest populære plateartistene i Norge.

"One day you'll dance for me, New York City" er en soul-suite der alle rommene henger sammen og det ene glir umerkelig over i det andre og fargene skifter fra gul til brun og rød. Albumet har denne gang også en forsiktig jazzfølelse, i en slags blåfarge, noe som understrekes av Frode Gjerstads forførende strøk med saksofonen helt i starten av åpningskuttet.

Sangen "One day you'll dance for me, New York City", høres ut som den er skrevet på et kjølig tak i Queens, med utsikt til Manhattan, mens sola går ned og trafikken glir stille over Brooklyn Bridge. Noen i etasjen under spiller "Sunday at the Village Vanguard" med Bill Evans, elegant og melodisk til fingerspissene. Thomas Dybdahl ligger på ryggen og kikker på stjernene, i lyset fra storbyen, mens han tenker tilbake på valgene han har gjort, kvinnene han har møtt og drømmene som aldri gikk helt i oppfyllelse. Han er sliten og forvirret, men likevel optimistisk. "One day you'll dance for me, New York City". Thomas Dybdahl har kanskje ikke skrevet en flottere sang.

Så var det stemmen.

På de første utgivelsene hørtes det ut som Thomas Dybdahl nettopp hadde oppdaget at han faktisk kunne synge, noe som ikke var så langt unna sannheten. På "Stray dogs", derimot, virket det som han var blitt litt for klar over sine vokale ferdigheter. Man kan ikke nødvendigvis synge soul selv om man har stor stemme. Denne gang er vokalisten Thomas Dybdahl mer antydende og avslappet, noe som kler materialet utmerket.

"One day you'll dance for me, New York City" ei av platene der stemningen betyr alt.

Midnight Choirs "Amsterdam stranded" er kanskje det mest innlysende referansepunktet denne gang, i hvert fall når pianoet høres så ensomt ut som her, selv i selskap med nesten sakrale strykere. Men det finnes flere. "If we want it, it's right" har litt av intimiteten og elegansen fra Nick Lowes "The convincer". Dette er Thomas Dybdahls "Let's stay in and make love", eller kanskje til og med "If loving you is wrong, I don't wanna be right". "It's always been you" skjelver under noe som kan minne om den rastløse, regntunge stemningen fra "Dusk" med The The, der jorda er en ensom planet og lyset er blåere enn midnatt. Avsluttende "Piece" har faktisk en del til felles med Prince-låta "Nothing compares 2U", i hvert fall i enkelte partier.

Silje Salomonsen fra The Substitutes bidrar på flere av sporene, ikke minst vakre "Henry", som skaper velkommen variasjon akkurat idet sangene er blitt litt for like. Silje synger akkurat så skjørt, sart, søtt og skjønt som mange kanskje hadde forventet etter å ha sett henne i "Mongoland" og "Monstertorsdag".

Hvis du skal slappe av på sofaen sammen med ei datter på tre måneder som sover, er "One day you'll dance for me, New York City" et aldeles perfekt valg. Det er ei behagelig, fredelig og ufarlig plate, uten store svingninger eller ytre dramatikk.

Jeg synes faktisk at "One day you'll dance for me, New York City" høres ut som Thomas Dybdahls mest fullrealiserte og gjennomførte album.

Så langt.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo