cover

Lukk opp kirkens dører. A Selection of Norwegian Christian Jazz, Psych, Funk & Folk 1970-1980

Diverse artister

CD (2011) - Plastic Strip / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Kristenrock / Psykedelia / Funk / Folk

Spor:
Kort appell
Kom synder til Herren
Konklusjon
Dyp av nåde
Kom
Hør en lignelse
Salme 150
Så mange gikk foran
Mennesket og lyset
Rosenrøde briller
Herre over alle slekter
Gud har inga Pengar
The Loner
Bli hos oss, Krist
Hei Hå!
Misforståelse
I Ham
No Smoking
Frelst
Du kan ikke ta det med deg.

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Groovy kristen!

En av årets mest interessante og flotteste utgivelser.

Det ser ut til at CD-plata, idet den er på vei inn i solnedgangen, brukes til å snu hver en stein i den musikalske glemselens gjemmer for å dokumentere interessante opptak fra svunne tiår. Dette er en fin bruk av CD-mediet og et argument for dets videre eksistens. Lagringsformatet CD er suverent egnet til arkivale og retrospektive utgivelser, bedre enn LP'en med sin mer begrensede spilletid, og i hvert fall bedre enn datafiler og "musikkskyas" skog for bare trær. Ekstra fint blir det når utgivelsene får en så flott, nesten boklignende behandling som arkivprosjektene til Plastic Strip Press.

Den aktuelle utgivelsen, med undertittelen "A selection of Norwegian Christian Jazz, Psych, Funk & Folk 1970-1980", er et lite miniarkiv, et tverrsnitt av et interessant musikkhistorisk fenomen gitt en utforming (med bok på 36 sider) som danner et sluttet hele. Inntrykket plata gir når den ligger i hånda er av pietet, kontekstuell vilje og forståelse, respekt for forelegget og en arkivfaglig skjønnsvurdering som kombinerer fristelsen til å innlemme personlige favoritter med behovet for balansert dokumentasjon.

Plata er bærer av en seriøsitetens nimbus som alt for sjelden preger populærmusikalske retroutgivelser her til lands. Den er langt grundigere i det helt nødvendige arbeidet med å sette eldre musikk inn i sin rette ramme enn de fleste lignende utgivelser. Her dokumenteres musikk som refleks av tid og samfunn, ikke bare som internt referensiell, slik perspektivet blir lagt opp i mange rockretrospektiver. Hvis Lukk opp Kirkens Dører har en forgjenger, må det være Normann Records' Jeg Har Vandret Med Jesus: Kjente og populære kristne sanger fra 1931-1955 (2007), som har lite dokumentasjon men desto mer musikk. Kontrasten mellom det musikalske uttrykket i kirkerommet og bedehuset før og etter Ten Sing og gospelrevolusjonene kommer tydelig fram ved å spille Normann og Finboruds plater opp mot hverandre. Her har det skjedd en utvikling, noen vil vel kalle det utglidning. For et sekulært øre høres det ut som det rene mirakel.

Drivkraften bak Plastic Strip Press er en yngre ildsjel, Lars Mørch Finborud. Han har kartlagt og dokumentert "skjulte grooves" innen norsk jazz, psych og funk i flere år nå, og utgitt på CD og LP hittil utilgjengelige opptak fra seksti og syttiåra, bl.a. fra NRK og Arne Bendiksens arkiver. Han har på en måte fullendt jobben som nittitallets DJ's påbegynte, der de redefinerte begrepene om hip musikk ved å grave fram glemt "groovy" musikk fra brukthandlerne og loppemarkedenes tikronersbinger. Retro ble trendy på nittitallet og dansegulvene ble fylt av ironigenerasjonens unge som svingte seg til cocktailplater fra søttiåra og agentmusikk fra sekstitallet. Finboruds etter hvert tallrike plateutgivelser kan dermed sies å være kronen på verket for noe som i utgangspunktet var en identitetsmarkør og utelivsdille. Finborud har sett de lange linjene, og med den professorale brillen kledelig dandert på nesa har han med adspredt blikk samlet og skrutinert sitt felt slik at hver ny utgivelse legger biter til et stadig voksende, alt klarere helhetsbilde. En beundringsverdig innsats. Det er all grunn til å ønske denne krumtappen lykke til videre i hans utrettelige arbeid med å dokumentere nyere norsk musikkhistorie og drive godt formulert folkeopplysning i samme slengen.

Herværende utgivelse dokumenterer for første gang i bredden det som blant nittitallets retrosensitive DJ's og platesamlere ble hetende "groovy kristen". De færreste platesamlere, særlig de med spesiell interesse for den norske LP og single/EP-stammen, har unngått å måttet ta stilling til den solide mengden kristenplater som er utgitt her til lands. Stilt overfor de spennende utformete LP-omslagene på syttitallets kristenplater (som Finborud gjengir i innleggsheftet) har de fleste samlere av norske plater før eller senere kommet hit: Skal jeg kjøpe eller skal jeg la stå? Samlersjelen som skriver disse linjene må medgi at han fikk seg en skikkelig støkk da stiften første gang ble satt ned i andreplata til gruppa That's Why (spor inkludert) eller Joyful Singers debut-LP (også inkludert). Dette var jo soulprog på høyde med det aller beste som ble prestert av sekulær norsk pop og rock i samtida (det lille som ble utgitt, vel og merke).
De toneangivende gutta i platesamlermiljøene oppdaget denne musikken rundt 1993/94 og ordet spredte seg. Snart snakket man om kristenrocken med en alt annet enn nedlatende mine. Men så oppdaget vi at at antallet plater med virkelig groovy kristen ikke var så fryktelig mange, og at gullalderen hadde vært kort, sånn sirka en sju-åtte år fra 1970 og utover. Selskapet Kirkelig Kulturverksted fanget opp de nye strømningene og ble den sentrale aktøren innenfor "revisjonistisk" kristenmusikk. Bakgrunnen for musikken og Kulturverkstedet er beskrevet i detalj i CD-innleggsheftet, og trenger ikke gjentas her. Kulturverkstedets utgivelser har vært mange og ambisjonsnivået høyt, selv om mange av oss foretrekker drivet og suget fra de eldre gruppene som dokumenteres på Finboruds samleplate. Det er vel noe med den litt likelydende flinkissoundet på kulturverkstedets plater. De tidlige kristenrockplatene virker friskere, sultnere og mer ekstatiske i sin vilje til brudd med tradisjon og stivnet liturgi. De hadde en ungdommelig energi og et nærmest erotisk forhold til den Jesus de lovsang som senere Kulturverkstedplater erstattet med småborgerlig lenestolsfromhet og prikkfrie produksjoner.

Den "progressive kristne musikkscenen", som Finborud betegner den, vokste ut av Ten Sing-bevegelsen og Jesusvekkelsen som gikk over landet i klassisk/sen hippietid. Mange av sporene på plata er godt rotfestet i disse bevegelsenes særegne uttrykk, med vekt på ekstatisk lovsang og et fritt, utvungent og livsbejaende forhold til Herren og det kristne mirakel. Det typiske for de fleste utvalgte kuttene er at de er lange, nesten like lange som de samtidige rockgruppene Popol Vuh eller Safts komposisjoner. I motsetning til de klassiske salmenes strenge skjema med evindelige vers og refreng, er denne musikken bygget opp som reiser mot en topp, en utløsning av følelser når subjektet kommer i berøring med det åndelige. Dette må ha vært fremmedartede toner i den norske lutherske kirka, der organisten Søren Gangfløth og sangerinnen Fanny Elstad nærmest var for popartister å regne. Arrangementer og framføringer er varianter av skjemaer vi kjenner fra prog, jazz og funk. Et godt eksempel er spor 3, låta Konklusjon med Good News. Digre og kraftfulle blåserrekker veksler med instrumentalpartier og dempede vokale innslag før det hele ender i en musikalsk kataklysme. Dette er syttitalls prog god som noe! På noen andre kutt høres hammondorgel a la Jimmy Smith, og dette instrumentet var tydeligvis kristen-prog'ens erstatning for synthesizer, selv om en primitiv sådan høres på nevnte spor 3. Der lyder den som en slags elektrifisert spinett. Spor 18, No Smoking med Soli Deo, er en real funksak som burde kunne fylle dansegulvene når som helst.
Ellers preges plata av mange tøffe gitarriff og tidvis veldig fri og dristig vokal. Her kaster man seg virkelig ut i musikken. En markert forskjell fra samtidig norsk rock er at de aller fleste tekstene framføres på norsk på et tidspunkt da sekulære norske rockere knapt tok i morsmålet med tang. Dette er selvsagt gjort helt bevisst i forkynnende øyemed, men det bør allikevel anmerkes at ML-bevegelsens rockere ikke fortjener å få all æren for å ha gjort norsk til et akseptert rockespråk. De kristne var først ute!. Vokalen er i tillegg lagt ukarakteristisk langt fram i lydbildet til syttitalls rock å være. Det er lett å få med seg hva det synges om. Igjen et praktisk motivert valg - budskapet først.

Det er mye å glede seg over på denne plata, og den føyer et helt nytt kapittel til fortellingen om norsk rock. Hører dere, alle gamle raddiser og rockebestefedre: På tide å innlemme kristenplatene i den norske rockens kanon! For interesserte som vil gå ytterligere i dybden, er flere av de representerte platene på CD'en fortsatt relativt lette å finne. Og best av alt: De koster nesten ingenting. Hvis ikke denne utgivelsen setter i gang en prisspiral på internett, da.

Uansett er dette en av årets mest interessante og flotteste utgivelser. Alle med interesse for norsk populærmusikks historie og utvikling må kjenne sin besøkstid.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo