cover

Soul Journey

Gillian Welch

CD (2003) - Acony / WEA / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Folk / Americana

Spor:
Look at miss Ohio
Make me a pallet on your floor
Wayside/Back in time
I had a real good mother and father
One monkey
No one knows my name
Lowlands
One little song
I made a lovers prayer
Wrecking ball

Referanser:
The Carter Family
Emmylou Harris
Iris DeMent
Freakwater

Vis flere data

Se også:
Time (the Revelator) - Gillian Welch (2001)
The Harrow & The Harvest - Gillian Welch (2011)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Fargeglad

Totalt motsatt av det vi er blitt vant med fra Gillian Welch.

Jeg forventet ikke at Gillian Welch skulle klare å følge opp klassiske "Time (the revelator)" fra 2001. Jeg bar riktignok på et håp, men det hadde nesten vært for godt til å være sant. "Soul journey" er ikke like stor som forgjengeren. La oss stikke hull på den byllen med en gang. Gillian Welch kommer imidlertid farlig nær noen ganger. Det holder i grunnen for meg.

"Soul journey" er skrevet, produsert og framført på en helt annen måte enn de tidligere platene til Gillian Welch. Denne gang har hun fjernet en del av obskuriteten i tekstene sine. Nå kan vi klare å skimte hva hun prøver å fortelle. Gillian Welch forklarer det med at hun rett og slett prøvde å fange inn hva som svirret i hodet hennes. Resultatet er en kjerne av rå ærlighet.

Dynamikken mellom stemmene til Gillian Welch og David Rawlings er det nærmeste man kommer samleie uten fysisk kontakt. Eller slik var det i hvert fall på det forrige albumet deres. Denne gang slipper David knapt til. Før var det to gitarer og to stemmer, nå spilles det trommer, for svingende. I tillegg benyttes det dobro, orgel, fiolin, munnspill og flere gitarer.

Gillian Welch har absolutt ikke mistet evnen til å skrive sanger som høres ut som om de ble til i et skur på 1930-tallet, eller på 1800-tallet, for den saks skyld. Hør bare "Nobody knows my name":

"Oh my mother was just a girl, seventeen,
oh my mother was just a girl, seventeen,
and my dad was passing through,
doing things your man will do,
when my mother was just a girl, seventeen"


Eller "Lowlands":

"This is not how it was at the start,
there's a doubt and a blame in my heart,
and it's no one else, no fault but my own,
I've been in the lowlands too long"


La meg stoppe opp litt her og tenke på hvilke sanger jeg liker best på plata. Det er faktisk bare "One monkey" som ikke når opp. Resten er utrolig bra.

"En varm kjeller i et rosa hus i Woodstock", er det første jeg tenker idet platas desidert største spor ramler ut av høyttalerne mine. "Wrecking ball" er ikke en Neil Young-cover, selv om den godt kunne vært det, men en fri jam over et løst tema. Det er en herlig kakafoni av dansende fele, skranglete elektriske gitarer og en stemme jeg aldri har hørt Gillian Welch bruke før. Alt sammen spilt inn uinnøvd og live. Teksten må betegnes som autobiografiske, selv om jeg har problemer med å se for meg den avmålte "jenta" fra platecoveret i for eksempel:

"Look out boys,
I'm a rolling stone,
that's what I was when I first left home,
I took every secret that I'd ever known,
and headed for the wall …
Like a wrecking ball"


"Wrecking ball" er kort sagt totalt motsatt av det vi er blitt vant med fra Gillian Welch. At det fungerer så bra, er et bevis på at dama tilhører en egen klasse både som låtskriver og artist. Det skader heller ikke å ha med seg David Rawlings i produsentrollen.

Jeg hører Bob Dylan spille gitar og Rob Stoner bass på glimrende "Lowlands". Sangen er hyllet inn i et herlig orgelsus og koringen til David Rawlings. Det kunne like gjerne vært Rosie Thomas som sang den vakre tradisjonelle "I had a real good mother and father", mens Neil Young cirka "Harvest" lurer på "I made a lovers prayer". "One little song" kunne vært hvilken som helst kvinnelig singer/songwriter på sekstitallet. Men det er countryblues-dronningen Gillian Welch, min våte, musikalske drøm hver natt i det siste.

Hun har skiftet til en mer fargeglad kjole, men hatten og cowboystøvlettene har hun beholdt.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tanakh - Dieu Deuil

(Alien8)

Som Tindersticks på bærtur eller Calexico med solstikk? Eller Morricone som lurer Nina Nastasia til sengs etter å ha gurglet bongvannet til Molasses?

Flere:

The National - Alligator
Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special EP