Getting Somewhere

Allison Moorer

CD (2006) - Sugar Hill / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Modig og modent fra Moorer

Allison Moorers nye plate er et helstøpt stykke americana det er lett å bli glad i - på flere måter.

Av Thomas Andersen

Del på Facebook16.08.2006

Allison Moorer er vel ikke noe husnavn i Norge, men hun har en rekke utgivelser bak seg, uten at jeg aner noe om hvor mye hun selger i USA. Det jeg har hørt av henne tidligere har vært mer ordinær rock med innslag av country, utgitt på store selskap. Moorer er imidlertid nå på kred-selskapet Sugar Hill, og musikalsk har det skjedd en dreining mot røffere americana.

Jeg så henne varme opp for Steve Earle på Rockefeller sist han var i landet, og to ting ble tydelig for alle: 1) Moorer har et betydelig talent og en flott stemme og 2) Steve Earle hadde lyst på henne. Han nærmest siklet på mikrofonen da de fremførte et par duetter mot slutten av konserten. Nå er Moorer Earles sjuende kone (den grabukken).

Grunnen til at jeg i det hele tatt nevner dette er at Earles innflytelse ikke er ubetydelig på denne utgivelsen. Ikke bare har han produsert og dermed tilført sitt egne, relativt særegne lydbilde, men selv designet på plateomslaget er likt Earles plater. I tillegg bidrar han med gitar, og det vil overraske meg om han ikke har hatt et ord med i laget når det gjelder valg av musikere. Men når det gjelder musikken, så er den Moorers egen. Spesielt tekstene er tidvis svært personlige, og låtmaterialet er ikke så uvørent og rocka som ektemannen.

Det er vanskelig i en anmeldelse med så personlige tekster å komme utenom en kommentar om Moorers fortid. Hun hadde en oppvekst preget av vold - faren skjøt moren og så seg selv, og Moorer ble tatt vare på av søsteren og artisten Shelby Lynne. Lynne tilegnes for øvrig låten Where You Are, som handler om å ikke miste motet i tunge stunder og om å stille opp for hverandre. How She Does It og New Years Day handler begge om nettopp vold i hjemmet, sett fra barnas og kvinners side. Det handler om å finne mot til å holde ut og kanskje også komme seg videre. Take It So Hard handler om å ikke devaluere seg selv og være for selvkritisk når verden går deg i mot. Det fine er at det ikke blir svett eller dumt, men snarere allmenngyldig, og da snakker vi god låtskriverkunst.

Stilretningen for hele plata blir klart på første låt - den oppløftende Work to Do, der Moorer synger om å ta kontroll over sitt eget liv og ikke la seg hundse av andre. Det er doble, rufsete gitarer, ujålete, men sterk sang og dyktig musisering. Det er på ingen måte Nashville country, dette. De to neste låtene er mer dempet, med innslag av akustiske gitarer, steel og fele. Fokus er her på Moorers særdeles behagelige stemme. Den er ren og klar, men hun bruker den på en økonomisk måte så flinkis-faktoren holder seg langt unna. Sjekk for eksempel Hallelujah, et av platas sterkeste spor. Moorers klokkeklare stemme støttes av en sterk tekst, en melankolsk cello og en rumlende gitar.

New Years Day og How She Does It er begge bokstavelig talt sterke later, og det samme må sies om den fengende Fairweather. If It's Just For Today er en kjærlighetserklæring til den nye ektemannen, der Moorer synger at hun er fornøyd med hver dag hun får med den gamle rebellen Earle. Jeg liker denne plata veldig godt. Den vokser for hver lytting, noe som alltid er et bra tegn. Hvis du liker folk som Tift Merrit, eller Emmylou Harris for den saks skyld, så gi Getting Somewhere en sjanse. La oss håpe ekteparet Earle finner veien til landet igjen snart.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: