cover

A New Devotion

The High Dials

CD (2003) - Rainbow Quartz / Perfect Pop

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Retropop / Psykedelia

Spor:
Diamonds in the Dark
The Dead Hand
Desiderata
T.V. Mystic
Antenna
Can You Hear the Bells?
Fields in Glass
Save the Machine!
Leaving Alphaville
Silas, Please Come Home
My Heart Is Black
The Birds
Assassins
St. Marie
Sweetness and Light
Morning's White Vibration
Things Are Getting Better
Regeneration

Referanser:
The Kinks
Moody Blues
The Hollies
Sloan
Supergrass
Crosby, Stills, Nash & Young
The Byrds

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Popmiks

Jingle-jangle countrypop mikset med syttitalls psychpop og sekstitalls tyggegummipop

Denne gruppa fra Montreal het opprinnelig The Datsons og senere The Datson Four. Av diverse årsaker skiftet den navn til The High Dials. Seinere fikk medlemmene aldri så lite hjelp fra Sopranos-stjerne og Springsteen-øksemann Little Steven. "A new devotion" er bandets andre langspiller.

Man trenger i grunnen bare å ta en aldri så liten titt på hjemmesida til The High Dials for å forstå hva som er den største influensen. Beatles, ja. Og det sier jeg til tross for at bandet selv påpeker andre og viktigere inspirasjonskilder som The Kinks, Flaming Lips, Pink Floyd, Love, Curtis Mayfield, CSNY, Air og Blur. I tillegg hører jeg helt klare spor av The Who, The Jam, The Beach Boys, The Byrds, Tom Petty, The Doors, The Rolling Stones, The Grateful Dead, Jefferson Airplane og minst hundre andre sekstitallsgrupper.

Det låter som "British invasion" jingle-jangle countrypop mikset med syttitalls psychpop og sekstitalls tyggegummipop. Eller noe.

"A new devotion" er noe såpass uhipt som et konseptalbum. En mann ved navn Silas prøver å flykte fra grusomhetene i en futuristisk by. Jeg kan ikke si at jeg synes det er særlig spennende, men så har jeg alltid likt George Orwell sin storebrorfetisj og Aldous Huxley sin skrekkvisjon om den "tapre nye verdenen". Det har tydeligvis også låtskriver og vokalist Trevor Anderson gjort. Bland i en del magi og pompøs nostalgia og du har et passe pretensiøst konsept.

Jeg velger rett og slett bort tekstene på "A new devotion" og konsentrerer meg om de tette harmoniene, de skramlende tamburinene, de skimrende gitarene, de lekende fløytene, de skjelvende sitarene, de insisterende håndklappene, de spretne trompetene og de lekne melodiene.

For melodiene er ganske gode, men veldig like. Og der ligger mitt største ankepunkt mot plata. Men glem nå tekstene og det flåsete konseptet, kos deg med de smakefulle arrangementene og surf på den behagelige retrobølgen ei stund. Deretter forteller du meg hvilke sanger du liker best.

Jeg klarer det ikke, jeg heller.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo