A New Devotion

The High Dials

CD (2003) - Rainbow Quartz / Perfect Pop

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Popmiks

Jingle-jangle countrypop mikset med syttitalls psychpop og sekstitalls tyggegummipop

Av Thomas Vehus

Del på Facebook11.12.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)

Denne gruppa fra Montreal het opprinnelig The Datsons og senere The Datson Four. Av diverse årsaker skiftet den navn til The High Dials. Seinere fikk medlemmene aldri så lite hjelp fra Sopranos-stjerne og Springsteen-øksemann Little Steven. "A new devotion" er bandets andre langspiller.

Man trenger i grunnen bare å ta en aldri så liten titt på hjemmesida til The High Dials for å forstå hva som er den største influensen. Beatles, ja. Og det sier jeg til tross for at bandet selv påpeker andre og viktigere inspirasjonskilder som The Kinks, Flaming Lips, Pink Floyd, Love, Curtis Mayfield, CSNY, Air og Blur. I tillegg hører jeg helt klare spor av The Who, The Jam, The Beach Boys, The Byrds, Tom Petty, The Doors, The Rolling Stones, The Grateful Dead, Jefferson Airplane og minst hundre andre sekstitallsgrupper.

Det låter som "British invasion" jingle-jangle countrypop mikset med syttitalls psychpop og sekstitalls tyggegummipop. Eller noe.

"A new devotion" er noe såpass uhipt som et konseptalbum. En mann ved navn Silas prøver å flykte fra grusomhetene i en futuristisk by. Jeg kan ikke si at jeg synes det er særlig spennende, men så har jeg alltid likt George Orwell sin storebrorfetisj og Aldous Huxley sin skrekkvisjon om den "tapre nye verdenen". Det har tydeligvis også låtskriver og vokalist Trevor Anderson gjort. Bland i en del magi og pompøs nostalgia og du har et passe pretensiøst konsept.

Jeg velger rett og slett bort tekstene på "A new devotion" og konsentrerer meg om de tette harmoniene, de skramlende tamburinene, de skimrende gitarene, de lekende fløytene, de skjelvende sitarene, de insisterende håndklappene, de spretne trompetene og de lekne melodiene.

For melodiene er ganske gode, men veldig like. Og der ligger mitt største ankepunkt mot plata. Men glem nå tekstene og det flåsete konseptet, kos deg med de smakefulle arrangementene og surf på den behagelige retrobølgen ei stund. Deretter forteller du meg hvilke sanger du liker best.

Jeg klarer det ikke, jeg heller.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: