cover

Live at Bluesiana Rock Cafe

Brian Templeton

2 x CD (2007) - Feelin' Good

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Rock'n'Roll / Rhythm & blues / Vestkystblues

Spor:
Backstroke
Oh Baby
Bloozin'
You've Gone
The Reign
Got Love If You Want It
Stay Gone
Sugar Girl
Buzz Buzz Buzz
Zing Zing
Disturb Me
Virginia
Shame Shame Shame
She's My Baby


Evil Love
Let Me Down Easy
Money in Her Pocket
I Don't Want No Woman
The Shelf
And Like That
Learn to Treat Me Right
Everything I Do Is Wrong
My Baby's Gone
Sick and Tired
I Know You Know
I Feel So Good
Bluesiana Throwdown

Referanser:
Radio Kings
Sugar Ray Norcia
The Blasters
Patrick Carlson's Bluebirds
Darrel Nulisch

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Amerikaner i Italia

Ut fra intet kommer denne godbiten av en liveinnspilling gjort i Italia og beviser at kvalitetsblues kan komme når man minst venter det.

Ah, dette internettet! Uten Internett hadde det ikke vært enkelt å få tak i kvalitetsblues i dag. Alle virkelige bluesfans rundt om i verden veit at flesteparten av de beste kontemporære platene som gis ut innen blues i dag kommer ut på små, uavhengige plateselskap. Mange gis ut av artistene selv på egne "plateselskap". Sånn sett er blues virkelig indie i ordets rette forstand. Vi snakker om artister som lever av å spille live, men som på grunn av Internett og enklere innspillingsmetoder kan gi ut CDer på siden av alt som heter musikkindustri, normal distribusjon og mediaoppmerksomhet.

Likevel finnes det altså utgivelser med overlegen kvalitet der ute på nettet, utgitt av entusiaster og artistene selv. En slik utgivelse som nådde meg nylig er Brian Templetons Live at Bluesiana Cafe – utgitt på italienske Feelin' Good Records. Dette dreier seg om et underselskap av et blues bookingbyrå som har eksistert siden 1976. Alt dette var ukjent for meg, men en live-CD med Templeton fristet etter den fantastiske forrige plata Bloozin' som Templeton ga ut på egenhånd i 2006. Her viste han at det fortsatt var mye krutt igjen etter tiden som vokalist i Radio Kings, et band som fikk mange gjetord.

Bloozin' bydde på et drømmelag av musikere, mens Templeton på Live at Bluesiana Cafe er backet av italienske musikere. Men dette burde ikke skremme vekk noen, for den italienske bluesscenen begynner virkelig å bli sterk, med folk som Egidio Ingala, Maurizio Pugno og Marco Pandolfini i front. Denne plata byr på er et tett og økonomisk komp bestående av Luca Tonani og Lele Zamperini som gjør sine saker ryddig og greit. Rosinen i pølsa på denne plata er imidlertid den fantastiske gitaristen Enrico Crivellaro, som egenhendig løfter plate ikke ett, men to hakk med sitt utenomjordiske gitarspill. Han er virkelig en eventyrlig gitarist og grunn nok alene til å kjøpe dette albumet.

Men vi må ikke glemme Templeton. Han er nok ikke noen stor munnspiller, og kunne med fordel ha droppet å dra frem tryneorgelet i flere av låtene. Men ingen kan komme fra at han er en sterk og ikke minst allsidig vokalist, som kan veksle fra løvebrøl til den søteste visken på ett sekund. Og han er en meget dyktig låtskriver, og dem finnes det ikke veldig mange av i en sjanger som i stor grad lener seg på covere av klassikere. Ikke noe galt i det, men musikere som Templeton som krydrer med egne låter er alltid velkomne.

Kort fortalt er dette en dobbelt-CD med 28 låter, der hovedvekten er på raske, dansbare saker. Det er tross alt spill inn live foran et feststemt publikum. Noen av låtene er gamle krigshester som Albert Collins Backstroke, Slim Harpos Got Love If You Want It, Hollywood Flames' Buzz, Buzz, Buzz, Chris Kenners Sick and Tired og T-Birds' Learn To Treat Me Right. Men materialet gjøres med innlevelse og respekt og gis nytt liv av Crivellaros innovative gitarspill og Templetons sterke stemme.

Men best er kanskje Templetons egne låter, der flesteparten er hentet fra Bloozin'. De som utmerker seg er Bloozin som minner om vintage Blasters, bluesballaden You've Gone med himmelsk spill fra Crivellaro og en Templeton som rusler ute blant publikum mens han synger, Stay Gone der Crivellaro eksploderer i syngende Albert King-løp i soloen og rockerne Zing Zing og Disturb Me. Jeg kunne gjort lista lang, for det er virkelig mye snadder her. Lyden er for øvrig flott. Publikum høres svært sjelden, så sånn sett er det nesten studiolyd.

Svakheter finnes selvsagt på en plate med 28 låter. The Reign er for intetsigende, Sugar Girl preges av for svakt munnspill, mens She's My Baby er et forsøk på T-Birds rock uten det nødvendige svinget i kompet. Evil Love er hakket for seig og Money in Her Pocket er fyllstoff på alle måter. Men snart kommer godsaker som den soula Let Me Down Easy, med Crivellaro nok engang i førersetet og Bobby Blue Blands klassiske I Don't Want No Woman som virkelig sitter som bais i kram snø.

Nevnte jeg at Crivellaro er utrolig god? Det kan nemlig ikke sies for ofte i forbindelse med denne plata. Han er virkelig sherrif i måten han varierer spillestil etter låtvalg og veksler uanstrengt mellom fete riff, komp og solospill med tilsynelatende uendelig kreativitet. Denne utgivelsen kan nok være vanskelig å få tak i, men nettsidene til plateselskapet er hvert fall feelingoodproductions.com

Handler du her, vi du få nesten to timer i selskap med en gjeng som virkelig leverer kvalitetsblues på en god kveld foran publikum. Og du vil høre en vokalist som ikke står så mye tilbake for mer kjente folk som Tad Robinson og en gitarist som ikke står tilbake for noen.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fever Ray - Fever Ray

(Rabid)

Elektronisk brilijant og lyrisk overlegent fra Karin Dreijer, som har laget ei plate som simpelthen er uimotståelig.

Flere:

Bonnie Prince Billy - Beware
Simon Joyner - Skeleton Blues