cover

The Best of Guided By Voices: Human Amusements at Hourly Rates

Guided By Voices

2 x CD (2004) - Matador / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Lo-fi / Powerpop

Spor:
A Salty Salute
Things I Will Keep
Everywhere With Helicopter
I Am a Tree
My Kind of Soldier
Cheerleader Coldfront
Twilight Campfighter
Echos Myron
Learning to Hunt
Bulldog Skin
Captain's Dead
Tractor Rape Chain
Game of Pricks
To Remake the Young Flyer
Hit
Glad Girls
Drinker's Peace
Surgical Focus
Cut-Out Witch
The Best of Jill Hives
Hot Freaks
Shocker in Gloomtown
Chasing Heather Crazy
My Valuable Hunting Knife
The Official Ironmen Rally Song
Non-Absorbing
Motor Away
Teenage FBI
Watch Me Jumpstart
Exit Flagger
Back to the Lake
I Am a Scientist

Referanser:
The Who
The Beatles
R.E.M.
Wire
Big Star

Vis flere data

Se også:
Universal Truths and Cycles - Guided By Voices (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Berserkerpop

En perfekt døråpner til Guided by Voices eksentriske og til tider briljante katalog. The club is open.

Enhver fan verdt sin vekt i tomme ølbokser har nok på et eller annet tidspunkt forsøkt å lage den perfekte Guided By Voices mixteipen. Kanskje som et forsøk på å legitimere sin besettelse for venner og familie; GBV kan nemlig virke som et ganske så sært band for utenforstående. Platene som fansen siterer som de beste, er ikke uten videre de mest tilgjengelige, fylt med korte og tilsynelatende flyktige låter som ofte er over før refrenget i det hele tatt rekker å bli repetert mer enn to ganger. Dessuten er back-katalogen en uoversiktlig og kronglete affære, med mer tunneler, sidegater og blindveier enn en maurtue. Det er ikke tvil om at få band har mer bruk for en slik best of-kompilasjon. Og jammen er det ikke på tide.

Robert Pollard - eller onkel Bob, om du vil - er en kung-fu sparkende galfrans som har forfektet sin egen form for berserkerpop under navnet Guided By Voices (hvor han er selverklært livstidsdiktator), siden 1985. Sammen med en rufsete gjeng bandmedlemmer, rekruttert fra det lokale vannhullet og med like mye jobbsikkerhet som et medlem av Stalins kabinett, meislet han ut et par av vår tids beste rockealbum. GBV ble først kjent utenfor hjembyen Dayton, Ohio - hvor de ikke var mer enn et glorifisert barband - da de slapp de fantastiske albumene Bee Thousand (1994) og Alien Lanes (1995), til nærmest universal hyllest. En delirisk destillasjon av 40 år med rockehistorie, hvor så diverse innflytelser som prog-rock, jangle-pop, Wire-inspirert art-punk og Pete Townshend-aktige arenariff ble filtrert gjennom en sprukken mikrofon. Denne amatørmessige firespors produksjonen var uendelig sjarmerende og ga platene en nærmest tidløs kvalitet, lik uoppdagete mesterverk fra en svunnen tid.

Det sporadiske geniet til Pollard var aldri like fokusert, verken før eller siden, men at GBVs relevans bare strekker seg fra et par album på midten av nittitallet er en uheldig myte. Problemet er bare at den superproduktive Pollard har begynt å spre seg for tynt. I stedet for å samle de beste materialet på et album, gir han ut tre-fire plater i året. Mannen er som et overflødighetshorn som har gått supernova.

Så det skremmer kanskje noen når jeg forteller at det er Bob Pollard selv som har plukket ut de 32 låtene som utgjør denne kompilasjonen, siden han har som kjent ikke har den beste dømmekraften når det kommer til kvaliteten av sitt eget materiale. Men dette funker perfekt. Pollard har satt sangene sammen i en ukronologisk, men overraskende nok sømløs rekkefølge. Flyten på skiva er rett og slett utrolig, spesielt med tanke på et produksjonssprik på størrelse med Grand Canyon mellom de forskjellige låtene. Spor fra bandets lo-fi-periode på midten av nittitallet, tatt opp i garasjer, vaskerom og kjellere (ja, det er faktisk en stol som knirker i begynnelsen på Tractor Rape Chain), glir fint innimellom nyere, mer polerte sanger. Det fungerer nesten som en pekepinn til den hardbarka fraksjonen av fans som mener at låtkvaliteten har gått drastisk ned siden de forlot kjelleren til fordel for profesjonelle studioer. For her er det ikke tvil om at nyere spor - slik som for eksempel My Kind of Solider og The Best of Jill Hives, begge fra deres nyligste album, Earthquake Glue (2003) - ikke gjør skam på det eldre materialet.

Men Human Amusement... er først og fremst et strålende gjensyn med udødelige klassikere som Echos Myron, Hot Freaks, Watch Me Jumpstart, Motor Away, My Valuable Hunting Knife og The Official Ironman Rally Song, bare for å nevne noen. Men vi får også servert noen mer inspirerte valg, i form av den Birds-aktige To Remake The Young Flyer, rariteten Shocker In Gloomtown som The Breeders gjorde en cover av i sin tid, den fordrukne Drinkers Peace, den lavmælte nostalgitrippen 14 Cheerleader Coldfront, og sist, men ikke minst, den melankolske Captain's Dead, som nok er en av de peneste sangene Pollard har skrevet i sin karriere. Sangen har æren av å være det eneste sporet som er tatt med fra den oversette debuten Devil Between My Toes (1987), som jeg er sikker på at en stor del av til og med den mest hardbarka fansen (meg inkludert) ikke var kjent med fra før av. En velkommen overraskelse.

Det er soleklart at Pollard har verdsatt en mer personlig og ikke minst nostalgisk fremgangsmåte, med variasjon i bandets diverse perioder, fremfor en streit hit-parade. Ikke at GBV noen gang har hatt en hit, men denne kompilasjonen er kanskje det beste beviset på at få har fortjent det mer. Fengende hi-fi power-poprockere som Chasing Heather Crazy, Teenage FBI og Glad Girls, blåser hårgeléen av 'The'-bandene som dominerer luftveiene for tiden, selv om de nok aldri får sjansen til å bevise det. Men den 46 år gamle Pollard kan fremdeles drikke jyplingene fra The Vines under bordet, sparke høyere en Pelle Almquist fra The Hives og har en smalere midje en karene i The Strokes. Hans plass i rockens Valhall er satt i stein, selv om han sikkert må finne seg i å butte albuer med Captain Beefheart og Keith Moon rundt særingbordet.

Personlig savner jeg blant annet Drag Days, Jayne Of The Waking Universe, Weedking, Don't Stop Now, He's The Uncle og ikke minst Smothered In Hugs. Jeg er også skuffet over inklusjonen av den studiopolerte versjonen av Game of Pricks (kanskje deres beste sang) fra Tigerbomb EP'en fremfor originalversjonen fra Alien Lanes. Jeg kunne egentlig fortsatt i det uendelige med nerdete småpirking, men det forandrer ikke det faktum at dette er en særdeles representativ og ikke minst tilgjengelig samling av GBVs lange og eksentriske karriere.

Human Amusement... rundes av med den selvbiografiske I Am A Scientist, fra Bee Thousand (1994), hvor den ellers så kryptiske Pollard fyrer av sitt mest personlige vers til dags dato:

I am a lost soul
I shoot myself with rock & roll
The hole I dig is bottomless
But nothing else can set me free

Et sårbart innblikk i psyken til en mann med over fem tusen sanger på samvittigheten, men også et lite vink til alle oss andre, håpløst fortapt i vårt eget stormfulle kjærlighets forhold til rock & roll. Denne skiva kan være begynnelsen på nok et vakkert kapittel.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Funeral Diner - The Underdark

(Alone Records)

Med The Underdark har emosjonell hardcore fått sin Sgt Pepper!

Flere:

Helge Lien Trio - Live
Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People