cover

Wagonwheel Blues

War on Drugs

CD (2008) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heartland rock / Folkrock / Americana / Indierock / Støyrock

Spor:
Arms Like Boulders
Taking the Farm
Coast Reprise
Buenos Aires Beach
There Is No Urgency
A Needle in Your Eye # 16
Reverse the Charges
Show Me the Coast
Barrel of Batteries

Referanser:
Tom Petty and the Heartbreakers
Neil Young
The Velvet Underground
Bruce Springsteen
Sonic Youth
Jesus and Mary Chain
Suicide

Vis flere data

Se også:
Slave Ambient - War on Drugs (2011)
Lost In The Dream - War on Drugs (2014)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Kast fuzzpedalene og støyboksene

Skal vi skru på fuzzen eller skal vi ikke? Her ble det litt av hvert.

War on Drugs fra Philadelphia er et helt nytt bekjentskap for denne anmelderen. Kanskje ikke så rart, for Wagonwheel Blues er deres debutalbum. Jeg synes alltid det er spennende med debutanter. Som musikkelsker så er man alltid sulten etter å oppleve - og ikke minst oppdage - ny, spennende musikk.

Duoen Adam Granduciel og Kurt Vile har nok sin kjærlighet og sitt hjerte for amerikansk rock – herunder genre som tradisjonell folkrock og country/americana. Men det stopper ikke her - det kan virke som hjertet er delt i to. Den andre halvdelen er plassert i støyrocken på 80- og 90-tallet. Legendariske Jesus & The Mary Chains er en naturlig sammenligning. De skapte nydelige låter med ulyd og fuzzete gitarer, skjønt her var nok genre-forelskelsen i 60-tallets pop- og rockelåter, og definitivt ikke folkrocken.

Wagonwheel Blues åpner svært så vakkert med Arms Like Boulders, som også etter hvert viser seg å være albumets beste spor. Her høres War on Drugs ut som en krysning av Dylan og Young. Melodien er god, den lever, og krydres med litt smålarm (eller en noe tåkete produksjon, kan det sies å være).

Men etter dette taper platen seg. Spoleknappen blir ofte tatt i bruk, spesielt blir det ensformig og kjedelig på albumets instrumentale låter. Her høres lydcollager som lever sitt eget lille liv, uten at de gir så mye. Låtene mangler spenning og blir lite utfordrende for ørene. Vi hører gitarer, både akustiske og elektriske, som mørklegges med støy. Dette er i og for seg interessant, men når materialet er middels blir det langtekkelig.

War on Drugs har nok hatt et ønske om å skape et godt og kreativt album. Dessverre så blir resultatet kun middels i mitt hode. På sitt mest melodiøse så viser gjengen masse talent, men det virker som om de ikke helt har bestemt seg for om de skal lage gode låter eller om de ønsker å fremstå som et snilt støyband.

De musikalske inspirasjons- og referansekildene er nær sagt legender alle sammen, men disse debutantene har fortsatt masse arbeid for nærme seg disse. Wagonwheel Blues blir ustrukturert og den røde tråden er vanskelig å få øye på. Skulle jeg ha vært sjefen så hadde jeg sagt: Nå kaster vi støyboksene, så tar vi det litt lugnt, lager et knippe fantastiske låter med kassegitaren - og reiser ut og spiller for folket.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Shining - Grindstone

(Rune Grammofon)

Jørgen Munkeby og hans Shining har overgått seg selv og skapt en plate som fascinerer, fenger og - ikke minst - imponerer.

Flere:

Bryan Ferry - Frantic
Loscil - Triple Point