Genre:
Rock
Stiler:
Heartland rock / Folkrock / Americana / Indierock / Støyrock
Spor:
Arms Like Boulders
Taking the Farm
Coast Reprise
Buenos Aires Beach
There Is No Urgency
A Needle in Your Eye # 16
Reverse the Charges
Show Me the Coast
Barrel of Batteries
Referanser:
Tom Petty and the Heartbreakers
Neil Young
The Velvet Underground
Bruce Springsteen
Sonic Youth
Jesus and Mary Chain
Suicide
Se også:
Slave Ambient - War on Drugs (2011)
Kast fuzzpedalene og støyboksene
Skal vi skru på fuzzen eller skal vi ikke? Her ble det litt av hvert.
Del på Facebook30.06.2008
War on Drugs fra Philadelphia er et helt nytt bekjentskap for denne anmelderen. Kanskje ikke så rart, for Wagonwheel Blues er deres debutalbum. Jeg synes alltid det er spennende med debutanter. Som musikkelsker så er man alltid sulten etter å oppleve - og ikke minst oppdage - ny, spennende musikk.
Duoen Adam Granduciel og Kurt Vile har nok sin kjærlighet og sitt hjerte for amerikansk rock – herunder genre som tradisjonell folkrock og country/americana. Men det stopper ikke her - det kan virke som hjertet er delt i to. Den andre halvdelen er plassert i støyrocken på 80- og 90-tallet. Legendariske Jesus & The Mary Chains er en naturlig sammenligning. De skapte nydelige låter med ulyd og fuzzete gitarer, skjønt her var nok genre-forelskelsen i 60-tallets pop- og rockelåter, og definitivt ikke folkrocken.
Wagonwheel Blues åpner svært så vakkert med Arms Like Boulders, som også etter hvert viser seg å være albumets beste spor. Her høres War on Drugs ut som en krysning av Dylan og Young. Melodien er god, den lever, og krydres med litt smålarm (eller en noe tåkete produksjon, kan det sies å være).
Men etter dette taper platen seg. Spoleknappen blir ofte tatt i bruk, spesielt blir det ensformig og kjedelig på albumets instrumentale låter. Her høres lydcollager som lever sitt eget lille liv, uten at de gir så mye. Låtene mangler spenning og blir lite utfordrende for ørene. Vi hører gitarer, både akustiske og elektriske, som mørklegges med støy. Dette er i og for seg interessant, men når materialet er middels blir det langtekkelig.
War on Drugs har nok hatt et ønske om å skape et godt og kreativt album. Dessverre så blir resultatet kun middels i mitt hode. På sitt mest melodiøse så viser gjengen masse talent, men det virker som om de ikke helt har bestemt seg for om de skal lage gode låter eller om de ønsker å fremstå som et snilt støyband.
De musikalske inspirasjons- og referansekildene er nær sagt legender alle sammen, men disse debutantene har fortsatt masse arbeid for nærme seg disse. Wagonwheel Blues blir ustrukturert og den røde tråden er vanskelig å få øye på. Skulle jeg ha vært sjefen så hadde jeg sagt: Nå kaster vi støyboksene, så tar vi det litt lugnt, lager et knippe fantastiske låter med kassegitaren - og reiser ut og spiller for folket.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Videomix
Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet byr vi på et knippe ferske musikkvideoer i rødt, hvitt og blått.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
... så hadde jeg sagt: Nå tar vi fingeren vekk fra spoleknappen når vi skal anmelde plater, og så hører vi albumet i sin helehet, slik det skal høres.
Jeg er foråvidt uenig med deg, uten at det spiller noen rolle. Det er vanskelig å argumentere mot smak og behag.