cover

This Is Where I Came In

Bee Gees

CD (2001) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Voksenpop

Spor:
This Is Where I Came In
She Keeps On Coming
Sacred Trust
Wedding Day
Man In The Middle
Déjà Vu
Technicolor Dreams
Walking On Air
Loose Talk Cost Lives
Embrace
The Extra Mile
Voice In The Wilderness
Bonusspor på engelsk utgave:
Just In Case
Promise The Earth

Vis flere data

Se også:
Their Greatest Hits - The Record - Bee Gees (2001)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Poplegendene overbeviser igjen

Bee Gees er i storslag med sitt tyvende studioalbum.

Bee Gees går inn i sitt sjette tiår (!) som artister og låtskrivere. Med "This Is Where I Came In" leverer de sitt 20. studioalbum – og beste samling låter siden comebackalbumet "E.S.P" (1987).
Selv de som fordomsfullt måtte anta at brødrende Gibb kun dreier seg om skingrende (harmoniske, vil jeg si!) falsetter, disco og sen 70-tallsmote, har denne gang måtte bite i seg de samme gamle, tragiske, utslitte argumentene mot mine helter: Den nye CDen har, nesten mot alle odds, blitt rost av kritikere i alle typer medier, selv de som vanligvis griner på nesen av alt som smaker av ordet pop.

For denne gang er dog Bee Gees mer rocka av seg, believe it or not, og det er kanskje dette tilsynelatende stilskiftet (som egentlig er en retrogreie for gutta) – og det faktum at Bee Gees de siste årene har fått både Brit Awards Lifetime Achievement og blitt innlemmet i Rock'n'Roll Hall of Fame – som gjør at mange nå innser hvilket popmesterverk "This Is Where I Came In" er.

– Det vi er, er tre brødre som skriver musikk, sier Barry Gibb (54) i et coverintervju med Billboard. Eldstemann i søskenflokken som også teller tvillingene Maurice og Robin (51).

Det spesielle med dette albumet er at brødrene har skrevet flere av låtene hver for seg, deretter kommet sammen for å sette et helhetlig preg på produksjonen. Så er det selvsagt flere hvor alle tre er kreditert.

Jeg kunne skrevet en avhandling om gruppens tidligere meritter. Om imponerende salgstall og listeplasseringer. Om låter de har laget for andre artister. Men dette er ikke plassen for det! Så la meg ærbødigst få analysere hver enkelt av de 12 låtene for deg, kjære leser. (PS. Merk at den engelske utgaven av CDen inneholder to ekstra sanger, Promise The Earth og Just In Case – hvorav sistnevnte også er tilgjengelig som bonusspor på den første CD-singelen tilgjengelig i Norge. Derfor er denne tatt med i denne vurderingen. Vi har også anskaffet den engelske CDen og vurderer dermed det andre bonussporet).

1. This Is Where I Came In
Oppsiktsvekkende at denne er førstesingel da albumet flommer over av andre alternativ. Men det er forståelig at Bee Gees denne gang vil forsøke å gjøre noe annerledes enn det folk forventer. Melodisk sett er dette en stor skuffelse. Dette er den svakeste førstesingelen fra Bee Gees siden jeg begynte å følge med gruppen i 1987. Det gitarbaserte kompet er fiffig nok, men så lenge oppgangen (!) er det beste temaet, hva hjelper så produksjonen. Pluss for at Maurice og Barry spiller gitar selv, men den irriterende skrikingen fra Alan Kendall-gitaren på "ohohohoho"-partiet på slutten av det såkalte refrenget trekker ned noe vanvittig. Dog tar låten seg opp etter flere gjennomlyttinger.

2. She Keeps On Coming
Nok en sang med et gitar, bass & trommebasert komp, og denne gang står melodien som et fjell. Robin Gibb leder an på verset, mens Barry fyller ut i bakgrunnen på refrenget. Intens driv over denne, hvor Robin synger som en mann med erfaringer fra livets landevei: "She ain't no Greta Garbo/No Aphrodite/I'll never be Apollo/But when we come together/There's no one else can follow/There's no tomorrow when we run that red light". Knalllåt!

3. Sacred Trust
Så er det Barry "Sopranos" Gibb sin tur! And what a ride. Åpningskordene og påfølgende tekstlinjer er alene verdt å bøye seg i støvet for. Her gir guttene litt mer av moderne produksjonsteknikk (de har produsert selv denne gangen, assistert av sin faste tekniker John Merchant). Dessverre er ikke refrenget helt pang på Sacred Trust. Det hadde nok krevd mer enn kassegitarer og litt solo fra hr. Kendall på de påfølgende refrenger, for å stå som en påle. Nå skal ikke jeg komme her og komme her og fortelle Bee Gees hva de burde gjøre, jeg er da altfor ydmyk overfor legendene til det, men akkurat her ville jeg satt pris på at de knallet litt mer til utover i låten. Kanskje Backstreet Boys gjør sin versjon?

4. The Wedding Song
Jeg er ikke gift, og kommer neppe til å bli det heller, men det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan sette pris på en sang som hyller nettopp det vakre med ekteskapet. Alt hva brødrene Gibb kan av ballademakeri er lagt inn i denne fabelaktige melodien. Produksjonen er kanskje ikke hipp for nok for de største modernistene der ute, men for meg – og andre med røtter i klassisk pop à la Brian Wilson, E.L.O, Eagles og Supertramp – er dette intet mindre enn vårens lille åpenbaring. Du skulle nesten tro at ingen laget slike låter lengre, men det gjør de heldigvis! Singelfavoritt.

5. Man In The Middle
Maurice Gibb, han med hatten, er såvisst mannen i midten, ofte i bakgrunnen for sine to ledevokal-brødre. Maurice er mer teknikeren i gruppen, som for øvrig spiller bass og syntheziser. Og på hvert bidige album skal han liksom ha sin egen sololåt. (Denne gang synger han en til, den kommer vi tilbake til). Og som regel, sorry Maurice, er dine låter de svakeste på albumet. I alle fall har de vært det gjennom hele 90-tallet. Maurice skal også synge om sex, men der Robin og Barry er raffinert, er Maurice så direkte at det hele blir pinlig. At stemmen hans ikke er god nok for lead på svake melodier gjør ikke saken bedre. Man In The Middle er en usannsynlig traurig affære jeg helst hadde sett ikke var på CDen.

6. Déjà Vu
Voila! Robin dedikerer seg til franske åpenbaringer. Og hvilken åpenbaring! Her blandes klassiske popinstrumenter med pene, smådetaljer i produksjonen. Rundt 2.40 starter et nynneparti som egentlig er latterlig enkelt, men er så vanvittig pent og riktig at jeg gir meg ende over. "La-la-la" er i grunnen vridd rundt som en tørr klut, men Bee Gees får det til å fungere. Og det er mer: Mot slutten vrir Robin fra seg en uendelig lang rekke gloser, tekstutdrag og ord, med nesten ugjenkjennelig vokoderstemme langt der bak i lydbildet; "through the feast or famine I'll be with you"...

7. Technicolor Dreams
Barry Gibb er virkelig retro på dette som opprinnelig skulle være tittelmelodien, men da firmaet Technicolor ikke likte det, ble ideen frafalt. Låten er bygd opp som en 30-talls snurr, med klarinett og raspekomp fra gitar, trommer og piano. For en filmfrik som meg er det også moro at filmassosiasjonene kommer frem i teksten: "But I'll give you Panavison picture". Skiller seg vanvittig fra resten av albumet, men et kjempeartig bidrag! Bee Gees på sitt mest lekne.

8. Walking On Air
Albumets STORE overraskelse. Det er endatil Maurice Gibb, som jeg har kritisert for Man In The Middle, som står bak. Jeg måpet under første gjennomlytting. Jeg har tatt meg inn etter det, men bevare meg vel: En bedre Brian Wilson-låt har jeg ikke hørt siden Brian selv presterte soloalbumet Imagination (1998). Med sol og sommer både i tekst og melodi – og klare popmusikalske referanser i vokal og ikke minst kor – er det ingen tvil om at dette skal regnes som en hyllest til en låtskriver Bee Gees beundrer. Heldigvis blir det ingen blek kopi, men en særdeles frisk tolkning av Beach Boys beste sider, slik Bee Gees ser dem. En soleklar andre eller tredjesingel, spør du meg.

9. Loose Talk Cost Lives
Så er det klart for et "solonummer" fra Barry igjen. Elpianoet og et laidback trommekomp gir klare assosiasjoner til glansperioden mot slutten av 70-tallet da soul & R&B-inspirasjonen skinte gjennom discoriffene. Er dette årets billåt? Godt mulig. Som å sveve på skyer i en vakker Hollywood-film. Så langt er det uforståelig for meg hva Barry egentlig mener med uttrykket i tittelen, men jeg forstår det kanskje om ti år?

10. Embrace
Hold deg fast, enda en knall-låt? Ja, det ER mulig. And what a song! Robins solosanger er enten knall eller for mye europop. Slik jeg ser det. Her stemmer ALT; en produksjon gjennomsyret av perfeksjonistisk tankegang – like moderne som hva som helst der ute på kanalene. Men til motsetning av resirkulerte hits og raptunes uten mål og mening er det en melodi bak Embrace. En låt som det vil bli laget coverlåter av i fremtiden, ganske sikkert. Jeg bøyer meg i støvet.

11. The Extra Mile
Grei, tradisjonell ballade, som er veldig kjedelig i formen straks du vet hva den egentlig er: En OL-ballade (til OL i Sydney) som aldri ble brukt. Bee Gees syntes vel sangen var for bra til å forkaste helt, så dermed ender den opp henimot slutten av CDen. Den blir dessverre for preget av at alle skal forstå at den handler om idrett, noe i alle fall jeg synes er litt negativt. Dog; en helt akseptabel albumlåt.

12. Voice In The Wilderness
Klar for enda et mildt sjokk? Bee Gees som virkelig, ikke bare på liksom, rocker løs? Ja, det skjer her. Låten har partier hvor man er i ferd med å trekke på smilebåndet og tenker at slik må det høres ut hvis et ekte rockeband skulle ha tolket en Bee Gees-låt. Hvis da ikke Barry vil at trofaste popfans som meg skal forstå at det er humor bak! Jeg velger det siste og forstår av låtskriverkreditten det hele. Barry har skrevet sangen sammen med fire av studiomusikerne, sannsynligvis med en jam som utgangspunkt.

13. Just In Case (bonusspor på engelsk, australsk og japansk CD-utgave samt ekstralåt på CD-singelen av This Is Where I Came In)
Sval, melankolsk og vakker. Robin synger lead på vers, Barry på refreng. En uslåelig kombinasjon. En solid midtempo albumlåt. Et lite minus for synthtemaet (klokkespillet) etter første refreng og på slutten, det er veldig 80-talls lydmessig (ikke alltid det er negativt, men her er det det). Jeg blir mer og mer glad i denne låten.

14. Promise The Earth (bonusspor på engelsk, australsk og japansk CD-utgave)
Poppisen Robin slår til igjen. Driv og futt over denne, dog mer en produksjonslåt enn en helstøpt melodi. Likevel har den gode takter, for å si det slik, og er på ingen måte unødvendig. En grei album-filler!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

()

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Flere:

Mats Eilertsen - Flux
Windir - Valfar, Ein Windir