Nixon

Lambchop

CD (2000) - City Slang / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

The dukes of Nashville

Wagner & co tar oss med fra siriss-lydende bakhager til oppløftende kirkekor-gospel.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook11.04.2001

"In the royalty of American music, no man swings more or stands higher than the Duke..." Richard M. Nixon.

Lambchop tar den amerikanske eks-presidentens omtale av Ellington på kornet, og gir ut en "royal" utgivelse som vil være vanskelig å komme utenom når oppsummeringen av 2000s beste plate skal foretas. Nå er det ingen stor overraskelse at det serveres kvalitet fra denne kanten. Fra sitt fromme ønske I Hope You're Sitting Down (1994) har Kurt Wagner & co holdt en uvanlig jevn standard på sine utgivelser, og det er gledelig å melde at Nixon igjen er en overbevisende oppvisning av grensesprengende genrefrigjøring fra dette bemerkelsesverdige bandet.

Noe feilaktig har Lambchop blitt knyttet litt for tett opp til sin hjemby Nashville. Det er ingen direkte dødssynd, da de fortsatt kler seg sine Stetsons med stil, men samtidig fortsetter de å utvikle et større register å spille på. Mens de tidligere gjorde seg bemerket med at et så stort band kunne spille så forsiktig, dukker instrumentene denne gangen stoltere frem fra bakhagens gyngestoler. De fortsetter med å inlemme soul og gospel som et naturlig uttrykk, slik de også gjorde på utrolige What Another Man Spills (1998) og EPen Thriller (1997). Som om ikke det er nok med tretten musikere, har de også fått Nashville String Machine til å stryke på flere av låtene denne gangen. En dyp samstemmighet må være noe av grunnen til at de mange brikkene bare virker utfyllende og felles naturlig inn i hverandre.

Stadig tydeligere bruker de sitt "white suburbia/blue collar"-ståsted til å nærme seg sorte musikkformer, der særlig Wagner imponerer med sitt stemmeregister, som han lar gå fra dypeste bass til den mest følsomme tenor. Han navigerer oss gjennom store deler av USAs musikkhistorie og -geografi på en avslappet og naturlig måte. De har atter en gang lånt fra Curtis Mayfield (The Book I Haven't Read), dessuten serveres en skremmende historie med tradisjonelle The Butcher Boy. Resten av låtene er skrevet av Wagner, og han skaper behagelige vannhull med rolige frontporch-skråblikk i The Old Gold Shoe og The Distance From Here to There. Ellers bør funky Grumpus og herlige Up With People (med gospelkor) trekkes frem som to meget umiddelbare og fengende låter. Legg til eksentriske tekster og strøken coverkunst, så er resultatet en plate det er vanskelig å ikke bli svært glad i, uansett hva slags forhold man har til amerikansk musikk.

President Nixon skal resignert ha sagt om det amerikanske folk, mens han betraktet et bilde av forgjengeren John F. Kennedy: "I deg så de hvordan de ønsket å være. I meg ser de hvordan de egentlig er". Jeg vet ikke om Lambchop har hatt dette i tankene, men det er fullt mulig å høre denne platen som et bilde av Amerika slik arbeidsfolk, svarte og fattige opplever det under den glitrende og smilende overflaten.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: