Black Foliage: Animation Music Volume 1

Olivia Tremor Control

CD (1999) - Flydaddy / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Animert, ikke levende

Jeg har ingenting imot pur støy, avantpop-strategier eller ren, skjær galskap, men musikken må engasjere, dra meg inn.

Av Marius Asp

02.06.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)

La meg først slå fast at mytologien som omgir Olivia Tremor Control (heretter OTC) - og den er ikke snau, kan jeg fortelle - interesserer meg omtrent like mye som den indiske valutakursen, håret i naboens suppe eller Idol-Kjartans vei videre. Om bandet så har spilt låtene sine inn baklengs, opp ned og under vann, med halvtette snorkler og sprukne dykkermasker - vel, sånt sier ikke allverdens om musikalske resultater, men desto mer om pretensjoner.

Det samme gjelder det sidelange essayet som er å finne i coveret, sammen med bandets kommentarer til alle 27 (!) låtene. Et lite utdrag kan være på sin plass, fra teksten som følger "A sleepy company": The violin and clarinet tracks in the first break were synced to the mix to retain the qualities of a fortunate accident that occured as the the part was being realized at home, as the mix returns to the chorus the violins and the clarinets slowly fall out of sync with each other to create a natural phase-like effect - the closing animation is all made up of violins and cellos from the chorus.

Javel. Takk skal dere ha.

Etterretningen forteller meg at denne plata (dette verket?) opprinnelig ble utgitt i 1999, men at det er blitt relansert i år, uten noen åpenbare endringer verken hva låtutvalg eller grafisk arbeid angår. Det er fortsatt "The California demise" (tittelen på bandets første EP) og låten "Black foliage (itself)" som ligger i bunnen av de mange inn- og utfallene som utgjør OTCs andrealbum (innspilt mellom 1995 og 1998) - forskjellige versjoner av og tilnærminger til gamle innspillinger, temaer og lyder, fra helstøpte popmelodier til båndstøy, reverserte blåserloops og stupelyder (ja, lyden av noen som stuper).

Det finnes en rekke flotte øyeblikk her: "Paranormal echoes", "I have been floated" og særlig "Hideaway" er fabelaktige poplåter - de medfølgende absurditetene trenger ikke en gang skrelles bort, de utdyper og beriker snarere OTCs opplegg og gjør sangene enda mer minneverdige.

Men det meste her irriterer dessverre bare. Jeg har ingenting imot pur støy (Aphex Twin), avantpop-strategier (Flaming Lips) eller ren, skjær galskap (store deler av en viss herr Wilsons "Smile", for eksempel) - musikken må imidlertid engasjere, dra meg inn, eller mer pregnant: være tilstede som annet enn kun støy, strategi og galskap. Den må leve, for å si det enkelt og tydelig. Jeg savner altfor ofte følelsen av nettopp det på "Black foliage: Animation music".

For å bli brutalt personlig: Denne plata minner meg om enkelte jeg en gang jobbet sammen med, i en platesjappe, for noe som begynner å bli en del år siden. Fine mennesker, hele gjengen, men ikke altfor opptatt av verken hygiene, samfunn eller musikkhistorie. De vasket seg sjelden, de ante ikke hvem Madeleine Albright var, og - kanskje viktigst - de hadde ingen interesse av å høre Todd Rundgren, The Rolling Stones, Curtis Mayfield eller tidlig Elton John. Favorittbandet The Apples In Stereo ("tidenes band!") holdt i massevis.

Fnis.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 5/10

Groovissimo

Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Flere: