cover

The Sweet and Easy of Brief Happiness

Hermano

DVD-Video (2006) - Suburban

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Stoner / Hardrock

Spor:
Rockumentary
Live at W2:
Cowboys Suck
5 to 5
Life
Roll Over
Is this O.K.?
Quite Fucked
TNT
Manager’s special
Festimad, Spain
Music videos:
On the Desert
Let’s Get It On
My Boy

Referanser:
Fu Manchu
Unida
Queens of the Stone Age
Kyuss

Vis flere data

Se også:
...Only a Suggestion - Hermano (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Litt skuffende DVD fra ellers solid hobbyband

Stoner-gjengen Hermano har gitt sin første DVD, og den framstår mer som en gave og hyllest til den europeiske fansen enn et lynkurs i bandets musikk.

John Garcia er nærmest for en kulthelt å regne innen stonerrocken. Han er nok mest kjent som vokalisten i legendariske Kyuss, men har også nådd en del ører med bandet Unida. Nå har han roet rockeaktivitetene litt, men pusler jevnlig med bandet Hermano. På grunn av Garcias "kjendisstatus" og autoritære vokal vil mange omtale Hermano som "det nye bandet til vokalisten i Kyuss", men det er ikke helt riktig - bandet ble faktisk startet av bassist Steve "Dandy" Brown (Dock Ellis/Orquesta del Desierto), som hadde ideer til en del låter og spilte inn noen demoer med forskjellige artister. Forskjellige konstellasjoner av Hermano har siden den gang oppstått, og på denne DVDen er det, i tillegg til Brown og Garcia, David Angstrom (Black Cat Bone/Supafuzz), Chris Leathers og Olly Smit (Celestial Season) som opptrer.

Hermano har spilt inn to album, ...Only a Suggestion (2002) og Dare I Say... (2004). Begge platene er veldig gode stoner-skiver. Imidlertid ligger lydbildet på disse vesentlig nærmere nyere Queens of the Stone Age enn Kyuss - det er mer musikk og mindre sludge, kan du litt stygt si. Med andre ord snakker vi velprodusert stoner-rock, og John Garcias stemme kommer faktisk mer til sin rett på disse platene enn den gjorde i Kyuss, der han ofte lå ganske langt bak i lydbildet. Ellers kan man si det samme om disse platene som en kamerat en gang sa om Danko Jones: "De finner ikke opp kruttet på nytt, men det er jo fortsatt krutt..."

Denne DVDen består av fire deler: En rockumentary (55 min), opptak fra siste konsert på Europaturneen i 2004 (35 min), litt opptak fra onstage og backstage på Festimad (5 min), og tre musikkvideoer (15 min). Digresjon: Dette med DVDer og materiale er noe forskjellige artister og plateselskaper har svært forskjellig oppfatning av – denne er utgitt som et eget produkt, selv om mengden og kvaliteten på materialet på den er omtrent den samme som på DVDen som følger med Bloc Partys album Silent Alarm, som du får for Nice Price. Nå sier kanskje det mer om Bloc Party enn om Hermano, men det er et tegn på at DVD fortsatt er format man prøver seg fram med.

Rockumentaryen vi får servert er grei underholdning. Den er sammensatt av opptak gjort under bandets Europaturné høsten 2004, og består av ca. like deler intervjuer med bandmedlemmene og "tilfeldige scener" fra turnélivet. Vanlig håndholdt DV-kamera er brukt, men redigeringen er gjort såpass bra at det ikke virker hjemmegjort av det.

I intervjuene forteller bandet bl.a. om hvordan de startet, hvordan det er å være på turné, hvordan Dare I Say... ble spilt inn og hvordan de jobber til hverdags. Disse to siste punktene er klart de mest interessante da de er ganske spesielle. Bandmedlemmene spilte nemlig inn sine deler av Dare I Say... i ulike deler av USA, og de er opptatt av at bandet er noe de gjør på siden av "normale" liv og yrker ("I'm a barista - I make coffee!"), og ikke omvendt. Etter hvert blir det dog litt kjedelig og litt klamt å høre medlemmene fortelle om hvor gode venner de er, hvor viktig familien er, hvor fornøyde de er med det europeiske publikummet osv. Jeg forstår at det er viktig å vise takknemlighet, men her går det dessverre ut over underholdningsverdien. Skriv en låt om det i stedet!

Når det gjelder konserten, holder den godt nivå musikalsk. Den er spilt inn på W2 i Nederland, og låtlista omfatter fem fra Dare I Say, to fra ...Only a Suggestion og en coverlåt. Ettersom de ikke er nye, skal jeg ikke gjøre noen generell vurdering av dem, men konserten er en ganske god, om enn temmelig kort, presentasjon av bandets solide lille katalog. Lyden er dog "bare" stereo, og det høres ut som om den er tappet direkte fra mikseren, uten at mikrofoner ute i salen er brukt i nevneverdig grad for å fange opp publikumslyd og ambiens. Dette reduserer følelsen av å være på konserten og tar bort litt av energien, om det enn gjør lyden renere og mer tro mot studiolyden. Fremføringene er også i stor grad tro mot studioinnspillingene, utsvevende solopartier er det for eksempel lite av.

Bandmedlemmene er samspilte og dyktige, og gjør en bra jobb på scena. Jeg må imidlertid si meg litt overraska over John Garcias sceneopptreden her. Etter å ha hørt både Kyuss og Hermano på plate har jeg sett ham for meg som en vilter, energisk fyr, men her virker han mest opptatt av å gjøre en god jobb musikalsk, og framstår nesten som litt pretensiøs. På showfronten fyller imidlertid gitarist Angstrom inn, og det funker greit.

Festimad-opptaket er av det slaget man forventer å finne på en dårlig bonus-dvd som følger med et album kun for å gi plata "added value" - tilfeldige scener fra backstage-området, Hermanos konsert der og filming av møter med publikum, lydsatt av musikk fra W2-konserten. Ikke noe å sette av tid til, akkurat.

Det samme gjelder i grunnen musikkvideoene, med unntak av My Boy. Denne videoen har til en viss grad handling og budskap, er ganske proft laget, og passer bra til låta. Let's Get It On ble så vidt meg bekjent spilt inn under turneen, og kunne like gjerne vært hjemmelaget av bandet til den 14 år gamle gutten i nabohuset. On the Desert passer for så vidt bra til låta (kosmisk, svevende låt som fader inn og ut, og aldri gjør stort av seg), og består utelukkende av filmklipp av amerikansk ørkenlandskap, behandlet med ulike filtre. I 1969 ville den nok vært en kjempehit, men i 2006 blir den mest kjedelig, i hvert fall for en som ikke røyker verken det ene eller det andre.

Etter å ha sett hele DVDen fordelt på to "sittings" sitter jeg, som liker Hermano-platene godt, igjen med en helt grei følelse. DVDen gir en anstendig presentasjon av bandet, men passer nok best for de som allerede kjenner (og liker) bandet. Låtene i konserten er knallgode, men framføringen gir dem lite ekstra. For å bli kjent med bandets musikk anbefaler jeg heller et av albumene, som begge er steintøffe. Denne DVDen er dessverre bare midt på treet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky

(Constellation)

Elsk eller hat: nok et post-apokalyptisk manifest fra kanadisk kollektiv.

Flere:

Beatnuts - Classic Nuts Vol. 1
Thomas Dybdahl - Science