Genetic World

Télépopmusik

CD (2002) - Catalogue / EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genmanipulert.

Franskmenn som prøver å gjenskape Air, Daft Punk og MC Solaar - samtidig.

Av Tom-Erik Lønnerød

Del på Facebook13.03.2002

Frankrike har levert mange godsaker for oss som liker elektronisk musikk i skjæringspunktet mellom pop og club i løpet av 1990-tallet. Air var sjefer i saccosekk-hjørnet, Dimitri From Paris ledet an blant de som gikk nye veier, Daft Punk geleidet de som både tittet bakover og fremover, mens Cassius diltet etter alle sammen og veldig få forstod hva MC Solaar snakket om. Nå dukker Télépopmusik opp og skal gå nye veier samtidig som de skal ta opp i seg alle andres uttrykk. Resultatet er heller varierende, men det blir å starte i feil ende.

Télépopmusik er tre herrer som møttes gjennom deres forkjærlighet til elektronisk musikk. De ble etter hvert lei av å kun lytte til musikken, så de begynte likegodt å sette sammen sine egne melodier og stjal det de kunne fra tidligere helter. Deres første forsøk, Sonic 75, ble plukket opp av det respekterte selskapet Source Records og inkludert på samleutgivelsen SourceLab Vol. 3. Etter at Air slo igjennom med Source i ryggen, har de multinasjonale selskapene fulgt med i timen, og det tok ikke lang tid før Télépopmusik ble plukket opp.

Nå foreligger første langspiller etter overgangen og den første singelen Breathe har gjort det skarpt i hjemlandet og hos trendforståsegpåere i Storbritannia. Singelen åpner langspilleren, og er langt på vei den sterkeste låta å spore de neste 50 minuttene. Breathe er et friskt pust med Angela McCluskey på forsiktig vokal over en boblende melodilinje og myk elektrorytme. Dette er ren vellyd, og et forlokkende møte som gir forhåpninger for alt det som skal komme. Flørtingen fortsetter på tittelsporet Genetic World, hvor en forførende kvinnestemme messer "make your desires reality" over et tydelig manipulert lydbilde. Det analoge preget gir assosiasjoner til flere av gruppens landsmenn, spesielt Daft Punk og Air, og låter etter hvert skuffende lite nytt.

Med Love Can Damage Your Health starter nedturen for alvor. Angela McCluskey, som startet så lovende, prøver på de neste sporene å herme etter flere kvinnelige vokalister som har satt spor etter seg innen populærmusikken de siste årene. Det være seg Sarah Cracknell, Nicolette eller Tracey Thorn; hun kopierer dem alle uten å tilføre noe som helst. Noen spor senere er det Billie Holiday som får gjennomgå på Smile og den jazza Yesterday Was A Lie. Tross dette er det Juice Aleem som gjør den definitivt svakeste vokalprestasjonen på Animal Man og Free. Med en ulidelig spinkel fremføring uten innlevelse forsøker Aleem å formidle tekstenes budskap. Jeg greier ikke å la være å innbille meg hvordan Tricky ville ha løst denne oppgaven med sin raspete og levende vokal. Aleem blir stående tilbake som en blek kopi.

Skiva løfter seg igjen på Let's Go Again, hvor Chilly Gonzales og Peaches leverer leken vokal over gitardrevet melodi. Det ligger alltid en referanse og lurer bak låtene til Télépopmusik; denne gangen er det Digable Planet, og det sukkersøte vokalsamarbeid mellom Butterfly og Ladybug, som dukker opp. Like lite originalt låter det på helelektroniske Dance Me, men her er de i hvert fall gode tyver, franskmennene, og det fungerer godt som ørefyll. På linje med The White Stripes og The Strokes i det gitardrevne universet, vil jeg si.

Mindre lystige lydmalerier dukker opp mot slutten av langspilleren. Den mystiske Trishika bryter med den vennlige og åpenbart flørtete (eller er det bare franskmenn?) stemningen som har dominert hittil. Med Soda-Pop aka Mau (tidligere Earthling) på vokal greier man endelig å skape noe som likner et egenartet uttrykk, selv om det bare varer i en brøkdel av skiva. Avslutningen bygger også opp noe av et særpreget uttrykk bestående av hissige rytmer og et vell av lydeffekter som det bulgarske symfoniorkesteret - intet mindre - er ansvarlige for. Sammen med åpningslåta er det disse mindre tilgjengelige sporene avslutningsvis som bidrar til å heve utgivelsen en smule fra referansehelvetet.

Samlet sett bringer Télépopmusik en særdeles broket ansamling låter til selskapet. I stor grad er det de varierende vokalprestasjonene som er med på å trekke helhetsinntrykket ned. Télépopmusik prøver i overdreven grad å fange inn alle inspirasjonskildene på denne debuten, uten å finne sin egen stil oppe i det hele. De greier likevel å levere noen gullkorn underveis, og de vil sannsynligvis være et navn å se opp for når internasjonal musikkpresse har sett seg lei av kopierende rockere og begynner å lete etter et nye tilskudd til clublandskapet.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: