Cruelty Without Beauty

Soft Cell

CD (2002) - Cooking Vinyl / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Det er et comeback!

18 år siden sist, men nå har de bestemt seg for å gjenopplive gamle kunster. Cruelty Without Beauty byr på et overraskende hyggelig gjenhør.

Av Tom-Erik Lønnerød

06.10.2002

Soft Cell er tilbake etter en 18 år lang pause. Etter en håndfull utgivelser tidlig på 1980-tallet, avsluttet Marc Almond og Dave Ball samarbeidet før utgivelsen av deres antatt siste album This Last Night In Sodom i 1984. Som et av biproduktene fra Storbritannias punkflørt, var Soft Cell den onde tvillingen til de mange New Romantics-gruppene som florerte på tidlig 80-tall. Selv om de benyttet de samme produksjonsteknikkene og brukte synthesizeren som hovedinstrument, tok Soft Cell en mørkere vending enn kollegene i Spandau Ballet og Duran Duran. Almonds begeistring for den franske kabaretartisten Jacques Brel skinte igjennom på de dramatiske og narrative låtene som dominerte debutalbumet Non-Stop Cabaret. Soft Cells gjennombrudd kom med innspillingen av klassikeren Tainted Love, som illustrerte gruppens miks av den nye elektronikken med Northern Soul. Kaldt og varmt på en gang.

Siste halvdel av 80-tallet og hele 90-tallet tilbrakte Almond og Bell på hver sin kant: Almond som soloartist og frontfigur for Marc Almond and the Willing Sinners og Marc and the Mambas, mens Bell grep tak i den blomstrende ravekulturen og satt sammen technogruppa The Grid. Mot slutten av 90-tallet fant de tonen igjen og startet samarbeidet på ny. Resultatet foreligger på den nye langspilleren Cruelty Without Beauty. Første singel, Monoculture, er typisk for albumets mørke side, med et kjølig uttrykk dominert av kalkulerte rytmer og en tekst som formidler håpløshet og misantropi: "Why don't I just give up / and do myself a favour / my life is slowly turning gray / and loosing all its flavour". Det er mollstemt dommedag som dominerer åpningen på albumet, med åpningslåta Darker Times, som etterfølges av Monoculture og Le Grand Guignol.

Etter den dystre åpningen, varieres uttrykket noe på resten av albumet. Northern Soul-siden av Soft Cell får sitt utløp på låtene The Night og den poppete Last Chance. The Night var opprinnelig en Motownutgivelse av Frankie Valli, og er slik sett en parafrase til tidligere coverversjoner som har gitt Soft Cell og Marc Almond stor suksess. Først med Tainted Love og senere Almonds største solohit med Gene Pitneys Something's Gotten Hold Of My Heart. The Night følger i samme stil, med Almonds følelsestunge vokal som formidler tekstens dobbelthet på enestående vis. Som tidligere balanserer Soft Cell-låter mellom versets nølende forsiktighet før refrenget føder et storslagent fyrverkeri. Last Chance følger i samme fengende spor, og tvetydigheten opprettholdes i all sin prakt med linjene: "Okay I have a shaky limp / and I dress a little like a pimp / but after your drink / I'll still look okay / in a good light".

Dagens Soft Cell byr på en overraskende sterk åpning på albumet, og leverer fem sterke låter på rad. Det i seg selv er en stor prestasjon, og selv om ikke hele albumet byr på like storslått låtmakeri, betyr det likevel at Almond og Bell skal regnes med i tiden fremover. Av og til tar de dramatiske låtene litt overhånd etter min smak. Slik sett greier jeg meg fint uten låtene Together Alone, Desperate og spesielt Whatever It Takes. Musikalsk er det fremdeles det synthetiske som dominerer Soft Cell, med Bells programmering som en iskald motsats til Almonds varme, sjelfulle vokal. Dette illustreres godt på låta All Out Of Love hvor Almonds vokal tidvis presses langt frem i lydbildet, mens instrumenteringen til Bell ligger i bakgrunnen og venter på sin sjanse til å fronte teknikken. Gjennomgående fremviser Cruelty Without Beauty dobbeltheten ved det dystre og kalkulerte versus det varme og menneskelige, representert ved de to hovedpersonene Dave Bell og Marc Almond.

Mot slutten av albumet presenterer Soft Cell seg igjen som en musikalsk kraft å regne med på låtene Sensation Nation og Caligula Syndrome. Der Sensation Nation byr på en lettere musikalsk innpakning enn det som presenteres ellers på albumet, er Caligula Syndrome nede i det dype mørket i takt med åpningslåtene. De avsluttende låtene viser bredden i følelsesregisteret til Bell og Almond og hvordan dette brukes i det musikalske uttrykket på glimrende vis. Jeg hadde aldri trodd at Soft Cell skulle begeistre meg med nytt materiale, men Cruelty Without Beauty byr på underholdende dekadense og kjødelige morsomheter til stor glede på mørke høstkvelder.

Groovissimo

Broken Records - Until the Earth Begins to Part

Tilfeldigheter skapte bandet. Dynamikken skapte magien. Selvfølgeligheter skapte et aldri så lite mesterverk.

Flere: