cover

Tell It Like It Is

Stephanie McKay

CD (2008) - Muthas of Invention / Inertia / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / R'n'B / Neo-soul / Funk / Gospel

Spor:
Tell It Like It Is
Money
Jackson Avenue
This Letter
Oh Yeah
Sure Feels Good
Say What You Feel
Kinky
Where Did Our Love Go?
Little More Time
Fiya
Oxygen

Referanser:
Lauryn Hill
Erykah Badu
D'Angelo
Angie Stone
Jill Scott
Brooklyn Funk Essentials

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Intelligent og tankevekkende fra the Bronx

De gode tekstene er ikke nok til å redde de mange halvhjertede balladene her.

Stephanie McKay solodebuterte i 2003, men også før det har hun deltatt på utallige musikalske samarbeidsprosjekter, blant annet med artister som Kelis, Brooklyn Funk Essentials og Mos Def. Hennes andre plate, som har fått tittelen Tell It Like It Is, viser da også tegn på at hun har mange års erfaring og allsidig musikalsk bakgrunn.

Tell It Like It Is høres ut som sekstitalls soul laget for 2008 - og det er ingen dum ting. McKay fusjonerer old-school hip hop fra Bronx (der hun vokste opp), sekstitalls soul, pop og syttitalls funkrock. Samtidig er tekstene hennes svært så dagsaktuelle.

Når jeg hører på skiva er det lett å trekke paralleller til Erykah Badu. På New Amerykah Part One (2008) gjorde Badu det temmelig klart hva hun synes om utviklinga til det amerikanske samfunnet. McKay er i likhet med Badu svært samfunnsbevisst. Tittelen indikerer at hun ikke vil legge noe i mellom, hun legger ikke skjul på at hun er engasjert i omgivelsene rundt seg, og hvordan samfunnet utvikler seg i Bronx og ellers i verden.

Teksten på en låt som This Letter er både tankevekkende og viktig. Den tar utgangspunkt i brevene de pårørende til amerikanske soldater i Irak har sendt til sine nære.

I tillegg til at Stephanie McKays samfunnsengasjement minner om Erykah Badus, gir Tell It Like It Is meg assosiasjoner til Lauryn Hill. Mange av låtene på Hills eminente solodebut tok utgangspunkt i hennes oppvekst. Jackson Avenue gir her et innblikk i McKays opplevelse av det å vokse opp til hip-hop i Bronx. Mens teksten ser tilbake på det som har vært, er musikken en god blanding av gammelt og nytt. Her er både strykere, klassisk soul og selvfølgelig elementer fra hip hop.

Likevel: Hvorfor sitter jeg igjen med følelsen av at musikken som ligger til grunn ofte er skuffende kjedelig? Hun viser jo virkelig at i tillegg til å kunne synge, er hun i stand til å skrive tekster med mening og dybde. Jeg lytter intenst til hvert ord av tekster som The Letter og Jackson Avenue, men musikken kommer jeg nok ikke til å huske like lenge – den greier rett og slett ikke å engasjere meg i like stor grad.Låtene mangler det lille ekstra som gjør at den fester seg. McKay har sterk penn, men i noen sammenhenger litt å hente på det musikalske. Det gjelder særlig balladene.

Disse har enten et samfunnsengasjert budskap eller overbevisende kjærlighetserklæringer, men det musikalske er det litt verre med. De mer rolige låtene blir nemlig både kjedelige og repetitive, og jeg sitter vel mest og venter på at neste spor skal få det til å rykke ukontrollert i foten mens jeg funderer over samfunnets utvikling.

Tittelkuttet som åpner skiva preges av en drivende funky beat som får meg til å glise verre. McKay gjør det nemlig aller best når hun blander fengende funk og soul med dagsaktuelle temaer. Dette kommer også tydelig frem på Little More Time. Det usannsynlig funky groovet blir gjort komplett av en tekst som omhandler det raske tempoet samfunnet utvikler seg i. Nok et eksempel på at McKay gjør det bedre med up tempo funk er Oh Yeah med sin enkle, men virkningsfulle basslinje som går stødig hele låta gjennom. Jeg har alvorlige problemer med ikke å glise bredt når jeg hører på denne.

Spørsmålet blir om tekstene er interessante nok til å veie opp for tidvis uengasjerende ballader. På sitt verste er Stephanie McKays andre plate kjedelig og langtekkelig, særlig på grunn av noen av disse. På sitt beste er hun svært intelligent; hun tar opp tankevekkende og samfunnsbevisste temaer, og er attpåtil fengende, tøff og frempå.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Proviant Audio - Real Love Tastes Like This

(Paper Recordings)

Kruttet er oppskutt, Proviant Audio skyter fra hofta.

Flere:

Little Axe - Hard Grind
The Mormones - Guide To Good And Evil