cover

World Wide Underground

Erykah Badu

CD (2003) - Motown / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Funk / Soul / Rap / Neo-soul

Spor:
Intro: World Keeps Turning
Bump It
Back in the Day (Puff)
I Want You
Woo
The Grind
Danger
Think Twice
Love of My Life Worldwide
Outro: World Keeps Turnin
Love of My Life (an ode to hip hop)

Referanser:
Jill Scott
Jazzyfatnastees
Kindred the Family Soul

Vis flere data

Se også:
Baduizm - Erykah Badu (1997)
Mama's Gun - Erykah Badu (2000)
New Amerykah Part One (4th World War) - Erykah Badu (2008)
New Amerykah Part Two (Return of the Ankh) - Erykah Badu (2010)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Gamle dager

Velkommen tilbake til Appletree Café. Hvorfor ikke komme inn, sette deg godt til rette og hilse på den nye Erykah Badu?

Borte er turbanen og en gigantisk afrosveis har tatt dens plass. Nye låter er det også blitt. Det kan muligens skape litt forvirring at det på coveret kunngjøres at "neo-soul is dead". Åh, nei. Har nå også Erykah Badu hentet kassegitaren og begynt å synge akustiske svisker mens tårer og snørr renner for åpne sluser? Nei, heldigvis har ikke Badu rundet den svingen ennå (kryss i taket), og de som fremdeles ikke har kommet over det traumatiske sjokket da Lauryn Hill plugga ut, kan lene seg tilbake og slappe av.

Hvis bakgrunnen for å erklære neo-soulen død er at Erykah Badu selv er blitt lei av neo-soul-stemplet, så er det bare å innse at for mange er Badu nesten synonymt med nettopp denne sjangeren, hvis man nå absolutt er nødt til å sette en slik merkelapp på noen. Men her som i alle andre av livets områder, gjelder regelen om at du ikke skal tro alt du leser: Dette er neo-soul, bare så det er avklart.

Erykah Badu har beveget seg i en ny retning siden sist, selv om man kan høre at dette absolutt er hennes materiale. Hun har fjernet seg fra det sentimentale, tungsindige hjørnet, som deler av Mama's Gun (2000) var preget av, og kanskje hentet litt mer av den godfrekke stemningen på Baduizm (1997). Der Mama's Gun var utpreget spirituell, blant annet i forholdet til Vår Herre og hver eneste stein på jord Han har kreert, er det på siste plate tilstrekkelig å kreditere Gud som "executive producer" på coveret. Det er mange som tror at Gud har humor, og Badu må i så måte være en av dem. Mama's Gun er en storartet plate, men det er også befriende å høre en lekende og funky Erykah Badu. Alt detta pratet om den allmektige har lett for å bli en smule høytsvevende for oss trauste nordmenn. Erykah har gått ut av sitt spirituelle tempel og slentret ned i hood'en for å finne sine røtter. Hun orienterer seg mer utover enn oppover, for å si det slik. Samfunnsengasjementet gløder, og for eksempel det å være sulten og pengelens får en viss oppmerksomhet:

Every day is a struggle
How to hustle some doe
If you was raised in the hood
Well then you already know
It be days that be good
But mostly money be slow
Have you ever been hungry before?
(fra The Grind)

Musikalsk sett preges World Wide Underground av den kulturelle arven som også er hennes eget fundament: god gammaldags hip hop, klassisk soul og blaxploitation-funky grooves. Badu har blant annet samplet et tema fra en av de første kvinnelige rapgruppene, Sequence, som ikke bare er old school, men nærmest antikke i denne sammenheng: vi snakker om 70-tallet! Klassikeren går sånn; ring-ding-dong og så videre. Mange kjenner den nok igjen fra Dr. Dre's versjon Keep Their Headz Ringin.
Men Erykah Badu opererer også på meta-nivå og graver i sitt eget arkiv: Singelen Danger starter med en variasjon over Badus egen Otherside of the Game (1997) og Sometimes fra Baduizm danner grunnlaget for låta Woo!. Men hvis du har hørt singelen, så ikke tro den taler for hele materialet på plata. Faktisk er Danger etter min mening en av de dårligere låtene på World Wide Underground. Det finnes flere andre spor som kan få fram superlativene, for eksempel Back in the Day (puff) eller Think Twice. På sistnevnte får også jazztrompetisten Roy Hargrove vist hva han er god for i et altfor kort intermezzo. Andre gjesteartister det er verdt å vie litt oppmerksomhet er Lenny Kravitz, hvis elgitar gir assosiasjoner til stjernerakett og gamle dataspill. Det høres rett og slett ut som en krysning av Pacman og de halvstore missilene i Scorched Earth. At Lenny Kravitz kommer inn som gjesteartist og spiller moro-futuristisk på gitar, gjør at jeg ikke klarer å stemple plata som retro, selv om det er en god del nostalgi å spore. Like greit, kanskje. Det er et irriterende ord uansett.

Erykah Badu har med World Wide Underground fjernet seg enda mer fra glitter og glam-sirkuset i deler av hip hop-bransjen. Dette er så langt unna bling bling-show du kan komme, men likevel et godt stykke fra akustisk soul. Plata er både i lyd og utforming mer minimalistisk enn mye av det man finner innen den store samlebetegnelsen moderne soul. Det er ikke fullt så mange virtuose instrumentalsoloer og jamrende vokal, men mer hardkantet soulfunk. Poenget er at Badu ikke er fullt så organisk lenger, for å bruke et ord som gjerne brukes om artister som for eksempel Badu og lydlig beslektede kolleger i blant annet The Roots. Noe som imidlertid ikke har forandret seg er Badus karakteristiske ambivalens mellom skjør forsiktighet og skjærende intensitet (eller spurv og kråke, om du vil).

For å oppsummere, kan man vel si at World Wide Underground byr på noen overraskelser, dog ikke hinsides all forventning. Det er gledelig at Badu ikke har fjernet seg helt fra det som er typisk, samtidig har hun vist at hun ikke har stagnert. World Wide Underground tar deg kanskje ikke til himmels, men det kan bli en helt grei månelanding.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arve Henriksen - Sakuteiki

(Rune Grammofon)

...hvis linjen blir avbrutt, vil det ødelegge kunstverket...

Flere:

Nils Bech - Look Back
Jens Lekman - Night Falls over Kortedala