cover

20 Years of Dischord

Diverse artister

3 x CD (2002) - Dischord / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardcore / Punk / Emo / Alternativ / Indierock / Straight edge

Spor:
Get Up and Go
Nic Fit
Public Defender
Screaming at a Wall
Dehumanized
Barbed Wire
Rock & Roll Bullshit
Fight/American Justice
Live for Now
Pressure's On
Stolen Youth
Wasteland
Subject to Change
Sorry/Change for the Same
Missing Rungs
Oscar's Eye
Drink Deep
Just Things
Snake Rap
Circles
Money
Punch the Geek
We All Fall Down
This Time
Cake
Rebuilding
Domino Days
Red House
Twist and Shout


Blueprint
Friend to Friend in Endtime
Destructor
Spectra Sonic Sound
Perfect Sleeper
Motorist
People are Wrong
Summer
I'll Take You Down
Pop Man
Mr. Weekend
What Kind of Monster Are You?
Cable
Goodbye, Dr. Fate
A Good Day
Piss Alley
Poked it With a Stick
They Live by Night
Castanet
Cut Self Not
Hooray for Humans


Get Up and Go
Deadhead
Stepping Stone
Draw Blank
Straight Edge (live)
Understand
Snubbing
Asshole
Asshole Dub
I Object
Rozzlyn Rangers
Black, Jewish and Poor
Authority (takes 1 and 2)
Search for Employment
No Revolution
No Choice
Manipulator
All Ages Show
The Word
Burning (live)
Drop Dead Don't Blink
We Are the One
Are You Human?
Interview

Referanser:
Nomeansno
Bad Brains
Black Flag
Dead Kennedys
Girls Against Boys
Hüsker Dü
Gorilla Biscuits

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


It was twenty years ago two years ago

En obligatorisk samler fra DisChord. Denne triple boksen er en gjennomført, delikat og historisk dokumentasjon.

Noe av det mest positive som har kommet fra supermaktens hovedstad de siste 20 årene er plateselskapet Dischord. I skyggen av maktens høyborg og uavhengig av hvem som har styrt der, har Ian MacKaye, Jeff Nelson og deres kumpaner spredt alternativ lyd til massene siden 1980. 22 år senere markerer de sitt jubileum med den massive samleren 20 Years of Dischord 1980-2000, 3 CDs - 73 songs - 50 bands.

Først av alt er dette en forbilledlig utført boks. Alt fra omslag og bilder til informasjon og sortering virker gjennomtenkt og er ryddig utført. De to første CDene følger en kronologisk tidslinje, mens den tredje - og for samlere mest interessante - platen er viet tidligere uutgitte spor og andre rariteter (blant annet en kort samtale med medlemmer fra Youth Brigade og Minor Threat i 1981). Vi kan følge utviklingen i selskapet ved hjelp av en stilfull 134-siders bok med bandinfo, en komplett diskografi, liner notes av Henry Rollins, samt mengder av bilder og annen nerdekos. Hvert band blir behandlet demokratisk. Alle band er representert og Fugazi får like stor plass som mer ukjente Deadline. I tillegg til alt dette får vi med seks videoer hvor vi kan kose oss med gamle liveopptak av blant andre The Teen Idles, Deadline, Void og The Untouchables som fremfører Sham 69s If the Kids Are United i noe som ser (og høres) ut som en krigssone.

Dischord er ikke et helt lukket miljø, men har både musikalsk og politisk betydning langt utenfor DC. Det er mulig å linke band herfra til Nirvana (Dave Grohl, Scream), June of 44 (Fred Erskine, Crownhate Ruin, Hoover), Concentrick (Tim Green, Nation of Ulysses) og Helium (Mary Timony, Autoclave) - for å nevne noen. Deres klare holdninger enten det gjelder livsstil (nøkkelsporet Straight Edge (Minor Threat) er selvfølgelig med i autentisk liveform) eller kompromissløse kamp mot the coorperative business, for eksempel i kampen mot høye konsert- og platepriser, har også bidratt til å profilere selskapet.

Det musikalske innholdet skal heller ikke glemmes. Som hos selskap flest er kvaliteten varierende, noe som særlig blir hørbart når alle skal være med. Fugazi er det seigeste, mest kjente, og etter min mening det beste bandet av alle femti. Slik sett kunne de gjerne prioritert noe annerledes, og flere av de tidligste opptakene vil tjene historieinteresserte mer enn noe annet. Det er mest artig å høre mer eller mindre glemte kildeband som The Teen Idles og Grand Union (Ian MacKaye, Jeff Nelson) eller State of Alert (Henry Rollins) fra tidlig 80-tall, utagerende og ektefølt som bare tenåringer kan gjøre det, men ikke noe man blir slått i bakken av i dag.

Det slående når man gjennomgår disse bandene samlet og på nytt, er at omtrent alle bindes sammen på en eller annen måte. Det skyldes at grunnleggerne Ian MacKaye og Jeff Nelson i første rekke ønsket å dekke band fra den begrensede D.C.-regionen. Man må også huske at ytterst få av selskapets band hadde en levetid på over tre år, samt at trofastheten mot Dischord var på linje med fotballspillere til sin klubb - før pengene overtok der også. Bare Shudder to Think og Jawbox ble proffer, og artistene beveget seg heller over i ulike konstellasjoner internt og dannet nye grener til Dischord-treet. Det noe halvferdige over flere av bandene skyldes kanskje at grupperingene sjelden fikk tid og ro til å jobbe seg frem mot noe større. Utviklingen har likevel vært påtagelig fra spede skramlepunk/hardcore til mer teknisk modne og musikalsk varierte band som The Make-Up (gospel yeh-yeh) og Trusty (streit skranglepop), rene jenteband (Autoclave, Slant 6) og til og med innleide utenbysfolk. harDCore, punk, indierock og emocore blir uansett labelens førende genre.

Det poengteres i boken at den mest aktive perioden var tidlig på 90-tallet, og det var på denne tiden Dischord var jaktet på av mange major-labels. Da var de aktuelle med kongeband som Fugazi, Nation of Ulysses, Lungfish, Circus Lupus, Holy Rollers, Shudder to Think og Jawbox, alle ledende innen scenen. I 1995 var de aller fleste av disse borte, og Dischord har vel ikke klart å gjenvinne samme status i ettertid med sine nye band. Ferske signinger som Q and Not U, Capitol City Dusters og El Guapo (de to siste så rykende at de ikke rakk å være med her) viser likevel at det fortsatt skjer ting rundt selskapet. I en annen kommentar understrekes det at Dischord var ment å skulle følge en spesifikk scene, men 20 år etter de startet er det bare et fåtall av de opprinnelige som fortsatt spiller i band. Skal selskapet fortsatt utvikle seg må de derfor ta inn nye impulser - i hvert fall til neste generasjon MacKaye vokser opp.

Hvis man bare er en smule interessert i hva som har rørt seg innen amerikansk undergrunnrock på 80- og 90-tallet kommer man vanskelig utenom denne samleren. Dischord hadde/har ikke like bred appell som SubPop eller Epitaph, men deres integritet og innflytelse kan knapt overvurderes. Sammen med Touch & Go og Alt. Tentacles, samt salige SST og Blast First var de blant planetens aller største små selskap. Om ikke alle platene skulle falle helt i smak er dette en glimrende anledning til å danne seg et helhetlig og representativt inntrykk av nettopp det. La oss håpe på 20 nye år med tankegangen "music over marketing, content over profit, ethic over strategy".

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970

(Columbia)

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Flere:

Bertine Zetlitz - Sweet Injections
Årabrot - Solar Anus