cover

Gimme Fiction

Spoon

CD (2005) - Merge

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Indiepop

Spor:
Beast and Dragon, Adored, The
Two Sides/Monsieur Valentine
I Turn My Camera On
My Mathematical Mind
Delicate Place, The
Sister Jack
I Summon You
Infinite Pet, The
Was It You?
They Never Got You
Merchants of Soul

Vis flere data

Se også:
Kill the Moonlight - Spoon (2002)
Transference - Spoon (2010)


Spoon – Gimme fiction

Presseskrivet til Spoons nyeste album fortalte at de med dette kunne slå igjennom på samme måte som Shins og Modest Mouse.

Spoon gjorde navnet sitt kjent på slutten av 90-tallet, da de med to gode album på like mange år stod for rock inspirert av Pixies, Nirvana, Wire og Gang of four. Et stygt brudd med plateselskapet Elektra satte dem ut av spill frem til 2001, da de returnerte med "Girls can tell". Bare halvannet år etter slapp de igjen nytt album, "Kill the moonlight". På de siste to albumene forlot de rocken så smått, til fordel for et mer nedstrippet lydbilde. Vil "Gimme fiction", deres 3.album på indiegiganten Merge Records, være en videreføring av den smarte poprocken de har vært eksponenter for de siste albumene, eller staker de ut en ny kurs her?

Spoon består i hovedsak av Jim Eno på trommer, og Britt Daniels på alt annet. Det kan nevnes at Daniels sammen med Conor Oberst ga ut en plate sammen i den brillefine "Home"-serien i 2004. Med på lasset denne gangen er produsent Mike McCarthy som bandet har jobbet med før, og som også har jobbet med Trail of dead på de siste platene deres (han gjør en god figur på bonus-dvden til "Worlds apart".) Foruten han og medhjelper Jim Volentine, er det ikke mange medvirkende igjen fra forrige plate. Det har vært sånn at bassister og keyboardister i Spoon har kommet og gått med jevne mellomrom de siste årene.

Allerede på åpningssporet, "The beast and dragon, adored", viser Spoon at det er alvor denne gangen. Et mørkt rockepiano skaper dramatisk nerve mens Britt Daniel meddeler at han har mistet pennen sin, må finne den gode følelsen igjen, og at dette kommer til å innebære hardt arbeid. Vokalen hans er produsert på en slik måte at den høres litt hul ut, en mellomting Morten Abel og Gallagher-brødrene. Sangen blir drevet fram av pianoet, som sammen med bastant tromming bygger stammen i sangen. Gitaren og bassen kommer utradisjonelt inn i små perioder, og vi får servert et par små støypartier som er litt unødvendige. Daniels kan fortelle at publikum venter på rock, og nevner navnet på en sang som er blant platens høydepunkt. I "The two sides of mounsieur Valentine" er vi fortsatt i det samme lydbildet. Guttene kjører på med god indie, samtidig som de blander inn elementer av soul. Soul gjort av blåøyde og tilsynelatende litt bleike, hvite menn. Bassen og trommene driver det hele fremover, mens Daniels fortsetter å hinte til høydepunkt som skal være på vei; "You think things are straight, but they're not what they seem", for han har øvd lenge og godt på rollen sin.

"I turn my camera on" er den første sangen hvor hintene kommer til sin rett. En herlig r'n'b-inspirert sak hvor lys, men likevel substansiell bass konstant driver sangen fremover, og Britt Daniels tidvis går i dobbel falsetto. Legg til litt synth, xylofon, bjelle og støy, så klarer Spoon på nippet å skjule at sangen i grunn har ingen progresjon de 3 og et halvt minuttene den varer. Dette er et triks de prøver på andre steder på albumet, uten den samme uttellingen. "Was it you" har riktignok en skummel bass og bjellerasling, men et sammensurium av lyder ute i eteren klarer ikke skjule at 5 minutter er minst 2 for lenge. Det blir en litt frustrerende affære hvor du sitter og lurer på når sangen egentlig skal begynne rett før den tar slutt.

Heldigvis er ikke dette noe som skjemmer mer enn et par sanger. Sangene på albumet er jevnt over av god kvalitet, og et par oser det virkelig klasse av. "Sister Jack" er en perle! Et par enkle grepskift hos bass og gitar driver sangen fremover. De peker nese til Pixies og kjører på for fullt i versene for heller å slappe av litt i refrenget. Når det rasles med tamburin og sangen forskyves en takt ved hjelp av bassen på slutten, er det bare til å klappe med. "The delicate place" fungerer som motvekt til sangene som mangler progresjon. Spoon tar sangen fra akustisk gitar til å lure inn rytmeseksjonen, for så å til og med trykke til med en solo. "They never got you", som ble nevnt i åpningssporet, starter med lyden av regn og torden. Strenginstrumentenes volum passes veldig godt på her, et par hender tar heller på seg oppgaven med å hjelpe trommene med å få sangen noe sted. Synthen maler store landskap som har vært fraværende til nå på albumet. Synd at den påfølgende sangen, albumets avslutende, blir et nikk til de dårligere sangene på platen.

Albumet blir en liten reise fra åpningssporet fram til "They never got you", derav referansen i nevnte åpningsspor. Spoons verden ikke den mest dramatiske, men melodiene er gode og ofte med en viss nerve. Rytmeseksjonen i form av bass og trommer går konstant på de fleste sporene, som gjør at det hele føles konstant. Selv om vi snakker om konvensjonell instrumentering som aldri blir særlig utsvevende, er det musikk som fenger, leker med deg og blir sittende fast i hodet ditt. Da får vi heller tåle at det aldri blir snakk om nyskapende musikk, heller luftig og straight indie i 4/4-takt som tidvis er glimrende. Albumet hadde gitt et enda litt bedre inntrykk om de hadde kuttet ut "Merchants of soul", og latt "They never got you" avslutte. "Gimme fiction" blir en motvekt mot de forrige par albums nedstrippede arrangementer og lydbilde, en naturlig og velkommen oppfølger. Et band det blir spennende å se hvor tar veien videre.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kloster - Coastal Research - ideas, drafts and sketches recorded by Kloster

(Between Clouds / Washington Inc.)

Fredfulle bønner fra Danmark: Kloster innbyr til 40 minutter med sjelefred og åndelig styrke. Og ikke minst vakker musikk.

Flere:

Saint Etienne - Smash The System - Singles And More
Cornelius - Point