cover

Jerusalem

Steve Earle

CD (2002) - Artemis

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock / Country

Stiler:
Folkrock / Americana / Countryrock

Spor:
Ashes to ashes
America v. 6.0 (the best we can do)
Conspiracy theory
John Walker's blues
The kind
The truth
Go Amanda
I remember you
Shadowland
Jerusalem

Referanser:
Guy Clark
Bruce Springsteen
Townes Van Zandt

Vis flere data

Se også:
The Mountain - Steve Earle & The Del McCoury Band (1999)
Just an American Boy (live) - Steve Earle (2003)
Sidetracks - Steve Earle (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


17 gode minutter

'Jerusalem' er en delt plate, på samme måte som byen selv.

Skal du bare kjøpe ei plate av Steve Earle i år, ville jeg uten tvil ha penset meg inn på "Sidetracks", samlingen med filmmusikk og tidligere uutgitt materiale.

Det forteller en hel del om "Jerusalem".

Jeg har ikke problemer med politikeren Steve Earle, i motsetning til enkelte andre. Det er bra at noen stiller spørsmål i mørke tider. Hvis bare Steve Earle skriver så sterke låter som "John Walker's blues", kan han få synge så mye han vil om Al-Qajida, konspirasjonsteorier og skyggeland. Jeg har også stor sans for det optimistiske tittelkuttet, selv om jeg ikke deler troen på at løven en gang vil legge seg ned med lammet i "Jerusalem".

Så langt, så vel.

Dessverre har Steve Earle også kommet opp med noen av sine aller svakeste sanger. Jeg tenker først og fremst på"Ashes to ashes", "Amerika v. 6.0 (the best we can do)" og "Conspiracy theory". Ingen av dem holder kvaliteten man vanligvis forbinder med Steve Earle. Flere av låtene er dessuten pakket inn i hans kunstigste, kaldeste produksjon.

"Jerusalem" er en delt plate, på samme måte som byen selv.
Den er sprikende og ujevn.

Hadde jeg vært Steve Earle, ville jeg også ha kvittet meg med bleke "Shadowland" og "Go Amanda". Sistnevnte er en lettvekter som bare middelmådige Sheryl Crow kunne vært med å skrive. Texaneren ville da ha sittet igjen med seks låter, en slags miniplate, drøyt 17 minutter med god og givende musikk.

"John Walker's blues" og "Jerusalem" er allerede nevnt.

"What's a simple man to do?" er enkel, banjo-drevet og tydelig inspirert av Dough Sahm.

"The truth" er en ny fortelling om livet bak murene.

Jeg håper ikke at Steve Earle er i tvil om hvilken vei han skal ta videre. I så fall har han svaret selv, på et av albumets beste spor, "The kind":

"Sing me a song about a cowboy with an achin' heart,
ridin' along the lonesome prairie 'bout to fall apart.
Every time those doggies moan,
he doesn't feel so all alone.
That's the kind of song that I like
- the kind that breaks your heart"


Slik skal det være, ja.

"I remember you" er en slik sang, med Steve Earle og Emmylou Harris tett i tett, men likevel langt fra hverandre.

Det er først og fremst den jeg kommer til å huske fra "Jerusalem".

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Domenico+2/Kassin +2/Moreno +2 - Sincerely Hot

(Luaka Bop)

Tre musikere som ikke kjenner noen begrensninger leverer langt over pari.

Flere:

Bob Dylan - Modern Times
Old Man Gloom - Christmas