Genre:
Rock
Stiler:
Country / Alternativ / Bluegrass / Folkemusikk / Sørstatsrock
Spor:
I Saw a Peacock with a Fiery Tail
Bonny Cuckoo
When I was Taken
Follow My Bangalorey Man
Do Not Play with Gypsies
Far From Home
Stool-ball
A Gift, a Ghost/Monday Alone
There Are Men in the Village of Erith
Henry was a Worthy King
What Did I Dream
Referanser:
Bonnie Prince Billy
Will Oldham
The Anomoanon
Women And Children
Sørstatsorgie
Will Oldhams bror med lyttervennlig hesteryggmusikk.
Del på Facebook03.06.2011
Bandnavnet er et ordspill med utgangspunkt i navnene til de to frontmennene Ned Oldham og Matty Metcalfe. Sistnevnte en multi-instrumentalist med en haug av mindre prosjekter, førstnevnte i skyggen av broren Will, mer kjent under pseudonymet Bonnie "Prince" Billy. På debutplata Borrow A Horse graves det dypere i sørstatsfolkens røtter enn hva vi har hørt fra Ned i The Anomoanon, som har holdt det gående siden 97.
Bonny Cuckoo er første høydepunkt. En vakker og vennlig melodi, i en lett ridende takt over et uendelig slettelandskap, med hatten på snei og strået i munn. Det minner om Palace Music, og Bonnie "Prince", med den myke vokalen lagt like ovenpå den finfine instrumenteringa – alt harmonisk sammensatt.
På de roligste sangene klarer ikke bandet å fylle opp med den nødvendige nærheten og varmen; det blir upersonlig og uinteressant. Flere av de andre sangene er derimot fengende og autentiske, og absolutt verdt å merke seg for fans av den noe alternative country- og bluegrassgenren.
Elementer fra irsk folkemusikk sniker seg inn og krydrer Follow My Bangalorey Man. Den påfølgende Do Not Play with Gypsies er albumets mest rocka. Det kompakte uttrykket med klimprende gitar og et pågående piano fungerer absolutt bra.
Stool-ball og There Are Men in the Village of Erith er på sin side det lengste bandet kommer tilbake til sine røtter. Begge byr på medrivende og ektefølt folkemusikk. Sistnevnte er det beste låtskriverstykket på albumet. Den åpner med en sirkulær og fingerplukkende gitar som er gjennomgangstema hele sangen igjennom. Drivende taktskifter, et stakkato piano som sniker seg inn her og der, en tradisjonsbundet fele og skiftende trommebidrag skaper en kul atmosfære i sangen. Neds vokal kler også dette musikklandskapet godt, som ligger folken nærmere enn countryen.
På sitt beste er lydbildet detaljert og variert bygget opp, men samtidig hele tiden på et vennlig vis. De to kvelende gitarsoloene i Far From Home og What Did I Dream utfordrer lytteren på sitt meste, men er ideer som nok fungerer bedre live enn på plate.
Totalt sett en harmonisk og lyttervennlig sørstatsorgie som vil falle alternative countryfans i smak.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Videomix
Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet byr vi på et knippe ferske musikkvideoer i rødt, hvitt og blått.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp