cover

Borrow A Horse

Old Calf

CD (2011) - No Quarter / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Country / Alternativ / Bluegrass / Folkemusikk / Sørstatsrock

Spor:
I Saw a Peacock with a Fiery Tail
Bonny Cuckoo
When I was Taken
Follow My Bangalorey Man
Do Not Play with Gypsies
Far From Home
Stool-ball
A Gift, a Ghost/Monday Alone
There Are Men in the Village of Erith
Henry was a Worthy King
What Did I Dream

Referanser:
Bonnie Prince Billy
Will Oldham
The Anomoanon
Women And Children

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Sørstatsorgie

Will Oldhams bror med lyttervennlig hesteryggmusikk.

Bandnavnet er et ordspill med utgangspunkt i navnene til de to frontmennene Ned Oldham og Matty Metcalfe. Sistnevnte en multi-instrumentalist med en haug av mindre prosjekter, førstnevnte i skyggen av broren Will, mer kjent under pseudonymet Bonnie "Prince" Billy. På debutplata Borrow A Horse graves det dypere i sørstatsfolkens røtter enn hva vi har hørt fra Ned i The Anomoanon, som har holdt det gående siden 97.

Bonny Cuckoo er første høydepunkt. En vakker og vennlig melodi, i en lett ridende takt over et uendelig slettelandskap, med hatten på snei og strået i munn. Det minner om Palace Music, og Bonnie "Prince", med den myke vokalen lagt like ovenpå den finfine instrumenteringa – alt harmonisk sammensatt.

På de roligste sangene klarer ikke bandet å fylle opp med den nødvendige nærheten og varmen; det blir upersonlig og uinteressant. Flere av de andre sangene er derimot fengende og autentiske, og absolutt verdt å merke seg for fans av den noe alternative country- og bluegrassgenren.

Elementer fra irsk folkemusikk sniker seg inn og krydrer Follow My Bangalorey Man. Den påfølgende Do Not Play with Gypsies er albumets mest rocka. Det kompakte uttrykket med klimprende gitar og et pågående piano fungerer absolutt bra.

Stool-ball og There Are Men in the Village of Erith er på sin side det lengste bandet kommer tilbake til sine røtter. Begge byr på medrivende og ektefølt folkemusikk. Sistnevnte er det beste låtskriverstykket på albumet. Den åpner med en sirkulær og fingerplukkende gitar som er gjennomgangstema hele sangen igjennom. Drivende taktskifter, et stakkato piano som sniker seg inn her og der, en tradisjonsbundet fele og skiftende trommebidrag skaper en kul atmosfære i sangen. Neds vokal kler også dette musikklandskapet godt, som ligger folken nærmere enn countryen.

På sitt beste er lydbildet detaljert og variert bygget opp, men samtidig hele tiden på et vennlig vis. De to kvelende gitarsoloene i Far From Home og What Did I Dream utfordrer lytteren på sitt meste, men er ideer som nok fungerer bedre live enn på plate.

Totalt sett en harmonisk og lyttervennlig sørstatsorgie som vil falle alternative countryfans i smak.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo