Ys

Joanna Newsom

CD (2006) - Drag City / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Fabelens harpestemme i klassisk vigør

Det er en form for stilfull klassisk pop-eleganse over musikken til Newsom.

Av Jan Olav Glette

Del på Facebook10.11.2006

Alveprinsessen og harper Joanna Newsom vant både Smog-mann Bill Callahan og store deler av indiekongeriket med besnærende vakre Milk-Eyed Mender fra 2004. Samtidig lærte hun seg musikkresepsjonen og -kritikken å kjenne.

Hun ønsker ikke som sine forgjengere Alice Coltrane eller Zeena Parkins å bli kalt harpist, men har i stedet selv oppfunnet betegnlesen harper. Newsom vil ikke bindes til en tradisjon, men finne sitt eget personlige landskap og en signatur fri fra fortidens musikere. Også vil hun at tekstene skal fristilles fra hennes eget liv og levned. Uansett; hun behandler sitt instrument med virtuositet og sikkerhet.

Derfor har hun denne gangen diktet et fargerikt mytisk og fiktivt eventyrlandskap som er enda vanskeligere å trenge igjennom og applisere til en tenkt jeg-person.

Ys er ifølge keltisk folklore en by i Bretagne som ble begravd av en flodbølge.

Dette er en plate som i stor grad handler om tap og lengsel, men tar opp temaet like gjerne via fruktbarhet. Vi føres nok en gang inn på pastorale stier i et landelig terreng blant bondegårder og med den vakreste, mest innbydende og samtidig skremmende natur. Vi blir kjent med avlinger, fruktbarhet, buskap, eiendomsgrenser, fløde, røtter og hjemstedsbånd. Men her er også forråtnelse og forgjengelighet.

Man minnes om at naturen skal behandles forsiktig og med ydmykhet.

Tekstene på de fem låtene innebefatter nemlig ikke bare temmet natur, men også en kosmisk størrelse som står for det ukjente, uforutsigbare. Meningen ligger mellom linjene og må leses frem av hver enkelt lytter.

Stemmen henes er som oliven for dem med en opphøyd smak og evne til å bruke litt tid til å venne seg til størrelsen, men er nøytralisert ganske mye siden debuten. De høyeste og laveste spennene er tatt bort og vekten er lagt rundt midten, og med det låter stemmen ikke så fort enerverende. Den er veldig sart, sårbar og skjør, som stemmen til et lite, asmatisk barn. Samtidig er stemmen full av luft, maniert og fylt av innlevelse og lidenskapelig tilstedeværelse. Likevel vil det nok fremdeles være nok av de som vil sammenligne med både Marge Simpson, Björk og Kate Bush. Sistnevnte også for det romantiske og barokke tekstuniverset som kan gi assosiasjoner til Bronté-søstrene og britiske dal-landskaper.

Musikken er både rik og kompleks. Den er vimsete og melankolsk, sensuell og leken. Vi kan få assosiasjoner til Robert Wyatts klassiske Rock Bottom, men skiva lar seg vanskelig beskrive med ord. Den er ytterst tilfredsstillende og utfordrende.

Betegnelsen freak-folk blir bare mindre og mindre treffende. Man kan høre at hun har klassisk skolering bak seg, og Van Dyke Parks står bak orkesterarrangementene. Hans øre for detaljer og finstemte, ornamenterte rokokkoarrangementer fra Beach Boys og sitt debutalbum er absolutt en undertekst. Samtidig hører jeg glimtvis ting som kan minne om Regina Spektor, Jose Gonzalez, asiatisk tradisjonsmusikk og mye annet.

Også den beryktede progrocken får sine passasjer, i likhet med pastoral britisk folk og appalachianske amerikanske folketoner.

Alt i alt er det en uredd, forskende artist vi har med å gjøre, en dame som er uredd og vågal i tilnærmingen til sitt felt. Derfor lykkes også Newsom i å skape en skive med lang levetid.

Det er en form for stilfull klassisk popeleganse over musikken til Newsom. Den overrasker og tar oss med til uventede steder, streng, lekfull, ertende, lavmælt og eksaltert om hverandre. Proppfull av ambisjoner og visjonær, men samtidig poetisk og finstemt.

Kos dere, kjære lyttere! Denne skiva kommer garantert med på min årsoppsummering.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: