cover

101

Depeche Mode

2 x DVD-Video (2003) - Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Start the tapes!

'What was it again? Concert... you everyone... evening... masses?' Spinal Tap går elektronisk til klassikerstatus.

Sommeren 1988: Depeche Mode har litt motvillig latt seg overtale til å avslutte Music For The Masses-turnéen i en kyst til kyst-reise i USA. Dårlige erfaringer og møtet med halvfulle klubber under Black Celebration-turnéen halvannet år tilbake sitter fremdeles i bandet. Stemningen i apparatet er i hovedsak avventende foran møtet med det amerikanske publikummet og pressen.

Unntaket er Mute-general og tidligere DM-produsent Daniel Miller. I lys av å være en evig optimist har han tatt kontakt med filmmakerene DA Pennebaker og Chris Hegedus for å forevige turnéen i en dokumentar. Pennebaker og Co. takker ja, og en usannsynlig brainstorming finner sted. Med sin fascinasjon for det elektroniske DM-fenomenet vil ikke Pennebaker kun lage en dokumentar om bandet. Han vil også ha fansen og kreftene rundt på banen. I tillegg klarer partene å forville seg inn i en forestilling om at turnéen må ende i et formidabelt klimaks.

Lang historie kort: I forkant av turnéstarten i New York utlyser Depeche Mode en konkurranse der en gruppe fans får muligheten til å følge bandet i en egen buss, med egne backstagepass og eget filmcrew under turnéens siste åtte dager. Bandet annonserer videre at de vil avslutte turnéen med en konsert - den 101 - ved iderettsarenaen Rose Bowl i Pasadena, California - en stadion som med sine 70.000 plasser ligger langt over 5.000 til 15.000-formatet under resten av turnéen. Regien er improvisert, kontrollen over det som skjer er minimal. Dette dristige grunnrisset, som bærer flere interessante paralleller til The Beatles' roadmovie Magical Mystery Tour, er grunnlaget for den fabelaktige filmen vi i dag kjenner som 101.

101 har lenge vært etterlengtet i det digitale formatet, men vi teller altså 2003 før filmen endelig realiseres i denne DVD-versjonen. Det har skjedd mye innen populærmusikken, og i det hele tatt populærkulturen siden filmen ble sluppet på kinoene før jul 1988. Jeg føler derfor behov for å peke på noen elementer som kan forklare hvor usannsynlig det var at dokumentaren ble så fantastisk som den vitterlig er.

For det første: Depeche Mode var relativt store i Europa og deler av Asia allerede i 1987-88, men i et USA-perspektiv var de i strengeste forstand fremdeles et alternativt fenomen. Ingen av albumene hadde gått over topp 40, og singlene sanket kun spilling på små og alternative radiostasjoner. Den multi-millionselgende amerikavinneren Violator ligger på dette stadiet to år fram i tid. Dette er greie momenter å ha i bakhodet når vi her ser Depeche Mode spille sin første stadionkonsert som headlinere, og når vi ser Dave Gahan bli Gud foran 60.453 tilskuere under siste del av Never Let Me Down.

For det andre: Reality-TV som vi kjenner det i dag ble først et fullverdig konsept ved starten av MTVs Real World i 1992. Når vi ser Christopher, Jay, Oliver og de andre utfolde seg under en alkoholdynket drømmeuke på tvers av USA, er det faktisk reality-TV av ypperste klasse - allerede i 1988. Det universelle, ungdommelige overmotet skaper for øvrig en langt mer underholdende stemning enn det faktum at man har søkt å sette sammen en gruppe av originaler. Ungdommene forfalsker leg, raider bensinstasjoner for øl, danser seg gjennom milevis med glohet USA-ørken (sjekk spesielt sekvensen under Nothing), filosoferer og diskuterer, svinger innom Graceland (obligatorisk siden Spinal Tap), forbrødres med Metallica-fans i California, og slår med jevne mellomrom plater i menigmann om at de selv er med i Depeche Mode.

Dersom vi sammenligner 101 (budsjett; kr. 8 mill.) med U2s tidvis latterlig pompøse Phil Joanou-regisserte Rattle & Hum fra samme år (budsjett; kr. 35 mill.), faller denne filmen merkbart gjennom mot sistnevntes bruk av 35. mm-formatet. Skytingen av 101 med mobile videokameraer yter spesielt live-sekvensene lite rettferdighet. På den annen side skaper det en gjennomløpende nærhet til alt og alle som blir portrettert. I perspektiv av at begge filmene søker å dokumentere et band på hvert sitt formidable USA-eventyr, ligger 101 klart nærmere Depeche Modes kollektive band-nerve enn den U2-utilnærmelige opphøyenheten vi finner i Rattle & Hum. Vi får ikke nødvendigvis meske oss i flere detaljer, eller komme nærmere Depeche Modes medlemmer. Men, i Pennebakers, Hegedus' og Dawkins regi flyter de rundt blant et vidt spekter av joviale mennesker, og som resultat får vi oppleve dem som fire tilsynelatende jordnære og, ja faktisk, temmelig nerdete mennesker som aldri holder humoren utenfor en armlengdes avstand. Sjekk spesielt ut sekvensen der Alan Wilder gir litt bandhistorie og teknologisk informasjon under en soundcheck. Eller den ubetalelige scenen der Martin Gore oppsøker en musikksjappe i Nashville for å kjøpe Johnny Cash-kassetter. Samtalen med den gamle damen i kassen er med alle sine kontraster ett av filmens absolutte høydepunkter.

Ved siden av sine skildringer av Depeche Mode og haleslepet av ungdommer, oppdager vi i tillegg at Pennebaker og Co. vier oppmerksomhet til alle ledd rundt turnéproduksjonen. Gjennom små og store innslag stifter vi bekjentskap med lyd- og lysfolk, sceneriggere, backstagevakter, radiopratere, promobabes, familie, selgere, pengetellere, designere, journalister og håndtlangere. I egenskap av å være en film med fire parallelt løpende dimensjoner skulle 101 i teorien være et komplekst verk. Regissørenes mesterlig smidige klippearbeid sørger imidlertid for at absolutt hele filmen løper unna som et nydelig balansert sammensurium av informasjon, Spinal Tap-humor, spenningskurver og tidsoppløsende underholdning. Og i sentrum for det hele, som den fjerde dimensjonen og som naturlig bindemiddel, finner vi praktfulle live-arrangerte godbiter fra Depeche Modes 1981-87-katalog.

101 er en forbilledlig godt laget og underholdende musikkdokumentar. På ett vis angir denne hektiske USA-turnéen i 1988 en slags biografisk analogi til Depeche Modes hardt opparbeidede og langsomt voksende popularitet i årene 1981-87. Det er på bakgrunn av dette vi tar del i Dave Gahans åpenbare nervøsitet backstage foran turnéens siste konsert. Det er på bakgrunn av dette vi forstår de overraskede Depeche Mode-ansiktene når de entrer scenen foran et fullsatt Rose Bowl - uttrykk som gradvis snur seg over i gledessmittende smil etter hvert som de begynner å forstå at de er i ferd med å oppnå det usannsynlige klimakset de har jobbet mot. De massivt gledesfylte scenene fra denne konserten hadde en voldsom effekt på Depeche Modes image, og definerte dem som nettopp et band for massene, et stadionband. Det ble de da også etter dette, og med det gis 101 på toppen av det hele en egen verdi som en formidabel oppsummering av bandets første epoke.

Bonusmateriale:
Av ekstra stoff på utgivelsen, er det kanskje det (nesten) fullstendige konsertopptaket fra Rose Bowl man knytter størst forhåpninger til. Pussig nok åpner ballet med Master And Servant FØR den vanlige innledningen med Pimpf, en prioritering som virker helt merkelig. Det gir ikke den gode innledningen og oppbygningen av stemning som hele filmen ellers faktisk gir. Litt skuffende. Ellers er konsertbildene omtrent de samme som vi har sett gjennom resten av filmen, men uten så mange sidesprang til andre deler av fortellingen. En bra konsert, men bildene er mer dokumentariske enn kunstneriske, og bør mer regnes som en liten godbit enn et hovedargument for å kjøpe DVD-utgivelsen.

Kommentarsporet med Gahan, Gore, Fletcher, Pennebaker og Hegedus er ganske artig, med en hel del små historier om hvordan gutta hadde det underveis i turneen, bakgrunnen for noen av sangene, og små anekdoter om ting som ikke ble med i filmen. En god grunn til å kjøre gjennom filmen en gang til.

På disc 2 får vi også en håndfull korte, nåtidige intervjuer med bandet (dessverre ikke Wilder!), noen av de ansvarlige for turneen og tre av de utvalgte fansene, i form av små hjemmevideo-aktige kutt der Pennebaker og Hegedus treffer igjen de ulike personene. Denne seksjonen kunne gjerne vært utbygd og mer fokusert på minner fra selve turneen og filmen, men man får i grunnen mettet det meste av sin nysgjerrighet på dette feltet ved å høre kommentarsporet. Forresten morsomt å se hva som har skjedd med Chris, Oliver og Jay (men hva med jentene?).

Rent teknisk er ikke DVD-utgivelsen av 101 like perfekt som selve filmen. Spesielt kunne jeg ønsket meg et klarere og skarpere bilde, og kanskje litt mer "film om filmen". Det blir uansett småplukk når det du sitter med er en av de beste musikkfilmene du kan kjøpe for penger.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Core - Vision

(Jazzaway)

Øs, pøs, faster, louder. Dette svinger av en annen verden, og denne debuten innfrir forventningene etter en serie voldsomme konserter.

Flere:

Archie Bronson Outfit - Coconut
Sigur Rós - Takk