cover

Smokey Rolls Down Thunder Canyon

Devendra Banhart

CD (2007) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Smokey and his bandits

California Here I Come! Cosmic cowboys, lykkejegere og blomsterbarn forenes i Topanga - 40 år siden forrige gang.

Devendra Banhart blir nå i stadig større grad forsøksvis revet ned fra den tronen han ble løftet opp på for et par år siden - gjerne av de samme kritikerne som plasserte ham der. Det som før var nytt og spennende har blitt gårsdagens nyheter, livet må gå videre og de hippiefolka er vi ferdige med. Slik som det alltid går når noe hypes over all forstand. Smokey Rolls Down Thunder Canyon er "for lang og sprikende" og han må "lære seg å fokusere skikkelig" er omkvedet her hjemme. Dessuten har vi allerede fått vite at platen er for surrete, men hvis Banhart bare får orden i sysakene så kommer talentet hans bedre til sin rett. Det er i beste fall en misforstått kritikk, og litt som å si at David Lynch er en flink regissør, hvis han bare ikke hadde gjort så innmari mye rart! Devendra er da heller ingen Lillebjørn Nilsen.

Alle skal i hvert fall mene noe om mannen som for inntil et par-tre år siden var forbeholdt de færreste. Han har blitt allemannseie, og dømmes nådeløst ut fra det. Slik er popmusikkens svøpe. Men Banhart har siden sin første plate fulgt en klar visjon som låtskriver/artist, snarere på tross av hypen som overstrømmet ham etter Cripple Crow (2005). Han har vel ikke akkurat plassert seg selv som anfører av noen nybølge, men som det ikonet han ble, har han benyttet muligheten til å bruke sin egen kjendisstatus til å rette fokus mot glemte artister (Vashti Bunyan, Linda Perhacs, begge er med her) og et utall nye (blant annet med sitt eget plateselskap). Her har han med seg et tarantinosk lag, som spenner fra kjekkas-skuespiller García Bernal (han som spilte Che Guevara i Motorsykkeldagbøkene) til Chris Robinson (Black Crowes) og Rodrigo Amarante fra brasilianske Los Hermanos. En salig blanding, med andre ord.

Smokey Rolls Down Thunder Canyon er spilt inn "at our home in California", og denne platen bærer stempelet "Made in California" over hele seg. Fra Haight-Ashbury, ned Pacific Coast Highway og Ventura Freeway til heksegryta LA, før smogen legges bak i en støvsky og vi tas med opp i historiske Topanga Canyon, i sporene etter Charles Manson, Neil Young, Canned Heat, Spirit, Little Feat, The Doors... ja, i det hele tatt. Det er en symbolladet klang over Devendras casa. Her i de vakre åssidene mellom Stillehavet og Santa Monica-fjellene er det som om tiden har stått stille når en ny gjeng med røvere vender tilbake etter 40 års fravær og alle kan stemme i det overordnede refreng:

I'm high, I'm happy and I'm free...
(Seahorse)

For å skyfle unna det meste av kritikken som har kommet denne platen til del og unngå alle misforståelser: Dette er ikke et sprikende surrehode av en plate. Smokey Rolls Down Thunder Canyon er noe av det vakreste og mest delikate du kan pleie ørene dine med i år, en plate som kan skrelles som en appelsin mens saftene renner ut av den. Jada, den er lang og den er variert: Her er samba, doo-wop, reggae, visesang, gospel, folkrock og latino, men vi er altså i California og det som enkelte kan synes er sprikende kan for andre symbolisere en kulturell smeltedigel. Jeg mener Devendra Banhart er personifiseringen av statens kulturelle miks; dels spansktalende, dels engelskspråklig, med lånt innflytelse fra alle verdens hjørner som omskapes til noe eget. Ikke minst viser dette noe av gleden som gjennomsyrer Banhart og som smitter over på lytteren. Han koser seg vitterlig glugg ihjel, kødder rundt og driver gjøn med oss, men alt med et smil og en glød som ikke akkurat er dagligdags.

På sitt femte album har Banhart i tillegg skrevet noen av sine bedre låter, igjen i samarbeid med sentralstyremedlem Noah Georgeson, og de fremføres her med en sløy stilsikkerhet gjennom 16 (stort sett) fabelaktige spor (tekstene er mer av ymse kvalitet). Som Quentin Tarantino tøyser han med en rekke popkulturelle referanser, herunder fryktelige Shabop Shalom; doo-wop med jødisk tvist! Med unntak av Seahorse, som befinner seg i den andre enden av kvalitetsskalaen, og et par-tre andre, er de mest flagrende innfallene tonet ned til fordel for et mer dempet uttrykk. Det skaper et nær sammenhengende inntrykk av en fredfull tilstand, lange kvelder med snadda i kjeften og vin i kagga. Det er særlig på de streiteste folklåtene, de minst pretensiøse og minst genre-overgripende, dette kommer best frem. Det er faktisk her, uten alle venner og påvirkning utenfra, at jeg synes Dev er aller best.

Jeg vet ikke jeg, de som forventer at Devendra Banhart skal fornye seg selv for hver plate kan kanskje bli litt skuffet, men er ikke det i meste laget å forvente fra en artist som tross alt er et menneske - og ikke en hjemkommen Jesus? Jeg tillater også litt ekstra tøv fra mannen, for det er det som gjør ham til den artisten han er. Den dagen han har strukturert seg og blitt den visesangeren kritikerne maser om, så har han mistet noe viktig ved seg selv.

Dette er en av årets beste plater, og det bør holde i massevis.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Megaphonic Thrift - Decay Decoy

(Hype City)

Kall meg gjerne en inhabil og fortapt fan - denne utgivelsen tar jeg i forsvar når som helst.

Flere:

Jaga Jazzist - One-Armed Bandit
Portishead - Third