Mary Star of the Sea

Zwan

CD (2003) - Reprise / Martha's Music / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Exit: Smashing Pumpkins. Enter: Zwan

Billy Corgan fronter nytt kremband for et nytt tiår med følelsesladet, småskeiv rock.

Av Pål M

Del på Facebook06.03.2003

Det er ikke alt for lenge siden jeg tastet inn min mening om gravølet til Billy Corgan & Co, da den obligatoriske sluttpakken (en samleskive) landet i fanget mitt i fjor en gang. Nyheten om The Smashing Pumpkins' endelikt var da langt fra rykende ferskt, og bearbeidingen av tapet av nittiårenes beste band var egentlig rimelig overstått. At Corgan og de resterende medlemmene syslet med sine egne, nye prosjekter var ingen overraskelse. Og her begynner det altså å tikke inn oppfølgere til gresskarenes nye forgreininger. Zwan er Billy Corgan igjen, han har tatt med seg sin nå nyktre venn og trommis Jimmy Chamberlin og startet opp på nytt. Og latsiden har de ikke ligget på. Med seg har de Billy Burke, Matt Sweeney (Guided By Voices, Chavez, Skunk), Paz Lenchantin (A Perfect Circle), og David Pajo (Papa M, Slint, Tortoise, Mogwai, The For Carnation). Ingen gjeng med musikalske underytere akkurat, og passe spennende kombinasjoner til at forventningene steg enda et hakk før musikken fant veien ut av høyttalerne mine for første gang...

Men før vi gir Mary Star Of The Sea (2003) et dypdykk, så er det jo greit å samle de løse trådene på resten av The Smashing Pumpkins. Trådene er ikke helt tydelige for meg, men noen livstegn har de forskjellige medlemmene gitt fra seg. D'arcy, bassisten som ga opp mot slutten av veien og overlot sakene til Melissa Auf Der Maur (Hole), har så vidt jeg kan se koret litt på noen plater (blant annet for Plankeye). Ellers virker det som hun har gjemt seg ganske godt. Auf Der Maur har produsert Hand Of Doom, som jeg vil anta representerer en liten nedtur etter vitterlig å ha vært innom to av nittitallets store rockeband. James Iha, som også lagde en liten solotrip med Let It Come Down i 1998, har spilt for Ivy, The Blank Theory og Whiskeytown. Men ingen ny plate fra herren selv, som er synd med tanke på at Let It Come Down på ingen måte var en blindvei. The Last Hard Men (2002) inneholder også bidrag fra tidligere gresskarmedlemmer, men i ettertid er dette for meg en ganske uinteressant utgivelse. Foreløpig ser analysen ut til at Zwan er det største som følger i kjølvannet av The Smashing Pumpkins, og at dette har sammenheng med Billy Corgans noe småoppblåste ego er ikke umulig.

Selv tittelen Mary Star Of The Sea oser av Billy Corgan og hans tekstforfatter-påfunn. For meg minner dette rimelig raskt låtmessig om Mellon Collie And The Infinite Sadness (1995), men også Siamese Dream (1993) hvisker i bakgrunnen denne gangen. Min utgave har en påklistret DVD, som også vil følge med Limited Edition-utgaven av platen i butikkene. Hvis du ikkr får med denne, må du ikke legge deg ned og gråte, for den er ikke mye å gå glipp av. 40 minutter med slappe intervjuer, noen live-klipp og bandet på sykkeltur er ikke altfor mye å rope hurra for. Greit nok som bonus, men ikke særlig mer.

Jeg vet ennå ikke helt hva det er som gjør så godt med å spille Mary Star Of The Sea, det kan blant annet være noen spesielt velskrevne låter, det kan være det befriende i å høre en Billy Corgan som for en gangs skyld ikke dyrker de svært innadvendte sidene sine igjen, eller det kan være det gode i å høre at steget er ikke tatt for langt vekk fra The Smashing Pumpkins. Sistnevnte vil vel skuffe noen og glede noen, jeg tilstår glatt at jeg liker at dette blir en SP II-følelse. Luften i låtene og den mye mer positive energien er langt unna sorgen over morens død i Adore (1997) og traktorbrølet på MACHINA/The Machines Of God (2000). Zwan ramler ikke ned på det helt naive og banale som i noe av Siamese Dream (1993), men gleden er der. SP II-følelsen blir forsterket ved at gitarene og Corgans vokal fremdeles dominerer, mens de resterende medlemmene av Zwan i stor grad klarer å bidra ved å heve fram de gode melodiene og "låt"-følelsen som for meg blir særlig sterk. På Mellon Collie And The Infinite Sadness (1995) druknet regelrett noen av kuttene i andre låter og mye støy, særlig når bandet skulle framføre produktet på en scene. For Zwan blir ikke dette tilfellet, og det blir det på en pussig måte mer låter å glede seg over. De første favorittene ble Honestly (suggererende positiv rockelåt) og Of A Broken Heart (melankolsk, akustisk perle). Bandet leker lett med gitarene gjennom hele albumet uten å krysse noen særlig grenser eller genrer, men kjedelig blir det aldri. Tekstmessig er vel Corgan denne gangen inne i en debatt med seg selv om det er mer mellom himmel og jord enn vi kan se og føle (småreligiøse grublerier), men takk og pris ikke av den mer klisne sorten.

Ja, dette ble en klar opptur og en klar anbefaling. Forvent ikke at veien har blitt lagt veldig langt unna The Smashing Pumpkins, men det gjør vel da som sagt ikke så mye? Knall småskeiv rock med god signatur fra Billy Corgan & Co, og Zwan er et prosjekt med livsrett i god tid framover.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: