cover

Goddess in the Doorway

Mick Jagger

CD (2001) - Virgin / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock / Pop

Stiler:
Rock'n'Roll / Voksenpop / Gospel

Spor:
Visions Of Paradise
Joy
Dancing In The Starlight
God Gave Me Everything
Hideaway
Don't Call Me Up
Goddess In The Doorway
Lucky Day
Everybody Getting High
Gun
Too Far Gone
Brand New Set Of Rules

Referanser:
The Rolling Stones
Lenny Kravitz

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Bunnsolid!

En dinosaur overlevde tydeligvis det historiske kometregnet.

Goddess in the Doorway får meg til å lure på hva som er galt med rocken for tiden. Ikke fordi Jaggers siste skive er dårlig, men fordi den er så svinaktig bra. Det er intet mindre enn alarmerende at en av de beste rockeplatene i 2001 kom fra en mann på nærmere 60 år. Man kan ta seg i å undres over om rocken har like store problemer med rekrutteringen som norsk skøytesport. Nåja, vi har jo nylig fått band som The Margarets og The Strokes, så det står kanskje ikke så dårlig til med rekrutteringen likevel.

Men hvis det ikke er de andre rockebandene det er noe galt med, så må konklusjonen bli at Mick Jagger fortsatt er en mann å regne med. Og det er også skremmende. At en artist fortsatt er relevant etter førti år i rockebransjen med alle sine døgnfluer er en nesten fryktinngytende tanke.

Goddess in the Doorway er bunnsolid! Skiva inneholder 12 låter hvor bare én er virkelig svak! Låtene gnistrer av håndverksmessig kvalitet, og har en så riktig oppbygning og en så suveren fremvisning av dynamikk og variasjon, at lytteren aldri slippes av kroken. Bortsett fra låta Wyclef Jean har produsert, da. Hideaway tryner nemlig elegant som en gammel Frognerfrue på glattisen. Men vi tilgir Mick denne tabben når han byr på låter som Joy, Dancing in the Starlight, God Gave me Everything (hvor Jagger tangerer de beste Stones-øyeblikkene fra tidlig 70-tall), Don't call me up, Too Far Gone og så videre. Her følger perle på perle.

Som helhet er Goddess... en naturlig videreføring av Wandering Spirit fra 1993. Bortsett fra at Goddess... er enda sterkere, så er begge platene salige blandinger av klassisk rock'n'roll og pop ispedd litt krydder i form av etnisk musikk, gospel og andre morsomheter. Det utrolige er at Jagger drar dette i land. Lek er vanskelig å ta seriøst, men hos Jagger blir dette ikke bare troverdig. Det blir også uforskammet morsomt. Til og med antydninger til dance (!!) av verste skandinaviske sort slipper han unna med i tittellåta og i Gun. Og DET er et aldri så lite kunststykke alene.

Produksjonen har Jagger stått for selv i samarbeid med Marti Fredriksen (som blant annet har Aerosmiths "Just Push Play" på samvittigheten). Håndverk her også. Produksjonen kler låtene, og den styrker uttrykket som allerede ligger i melodiene. Lenny Kravitz har produsert God Gave Me Everything, og gjør det med stil, mens den nevnte Hideaway viser at Norgesvennen Wyclef Jean ikke er Kong Midas allikevel.

Gjesteartistene Bono, Pete Townshend, Lenny Kravitz, Matchbox 20 med flere tilfører plata endel morsomt krydder uten at de tar noe av æren fra Jagger - dette er og blir Jaggers plate og triumf. Han topper kanskje ikke Sticky Fingers og Exile on Main Street, men det er søren meg ikke langt unna.

comments powered by Disqus

 



Rufsen
2005-08-01Knallfin plate!

Denne er sterk! Jaggers beste soloplate. Vitalt!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo