cover

Smorgasbord

The Brimstone Solar Radiation Band

CD (2009) - Karisma / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Psykedelia / Prog / Folk / Retrorock

Spor:
Medic
Godspeed Mother Earth
Happy
The Great Yeah
I Don't Mind
Sactimonious High
Thin Air
Animal Riot Hill
Spain
Strings To The Bow
Crazy Rainbow
A Hill of Beans

Referanser:
The Soundtrack of Our Lives
King Crimson
Pink Floyd
The Incredible String Band
Kåre & The Cavemen

Vis flere data

Se også:
Going Out EP - The Brimstone Solar Radiation Band (2002)
Solar Radiation Band - The Brimstone Solar Radiation Band (2004)
Solstice - The Brimstone Solar Radiation Band (2005)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Perfeksjonisme som skurrer

Tilbake etter fire års ventetid med en mastodont av en tredjeplate, som biter seg selv i benet i all sin storslagenhet.

Brimstone Solar Radiation, bandet med den lekne 60's progrock-flørten, har på rekordtid blitt et litt gammelt band. Allerede da de slapp andrealbumet Solstice i 2004 var min feeling at dette var veteraner som vendte tilbake; litt slitne, men fortsatt glimtvis briljante, "Where Are the Heroes" spurte de dengang, "Hidden away in a cartboard box". Det er gått fire år. Brimstone har ligget stort sett bortgjemt, med kun sporadisk konsertaktivitet. Nå banker de på døra igjen med ny plate, ny musikkvideo, ny hjemmeside og ny giv.

På Smorgasbod er det tydelig at Brimstone går for vinnerballen, de maler møysommelig opp til et mesterverk fra første anslag på orgelet, med seige gitarsoloer og tette arrangementer. Lydbildet ligger som sedvanlig i klassisk neo-prog/psychedelia land med mange instrumentalpassasjer og tunge koringer.

Produksjonsmessig er det er imponerende å høre hvordan det hele er bygd opp, hvordan sangene snirkler seg på finurlig vis fra en del til en annen, og bare å gjøre dette på egenhånd for et relativt selvhjulpet undergrunnsband i Norge anno 2009 er imponerende. Men det er noe som skurrer oppi det hele. Også denne gang er Brimstone svært perfeksjonistiske i fremgangsmåten. Fra start av bygges låtene opp på klassisk dramaturgisk vis, men dessverre blir det for lite eksplosivt. Her skal alle være med å leke, og selv om både saksofonsolo og trekkspillakkompagnement sikkert virket som fryktelig gode ideer, ender alt sammen til slutt med å suge litt av lufta ut av ballongen istedet for å tilføre noe. Det blir for mye fokus på studiofiksfakseri, og for lite fokus på låtene. For å ta en opplagt referanse til platens tittel; som å spise en sandwich med sinnssykt bra påleggsstaffasje, men med litt kjipt brød.

Det som fanget meg med Brimstone en gang i tiden var hvordan de øste ut med ideer, alltid så langt over toppen og gnistrende utført der de balanserte fantastisk på en linje mellom det mesterlige og klisjeaktige, i det ene sekundet pompøst, overambisiøst og malende, i det neste sprakende lo-fi før de plutselig spratt frem og fanget deg i et nett av utrolige melodilinjer utført med en sånn iver og intensitet at jeg tok meg selv i å le høyt der jeg satt i 2004 og hørte debutskiven.

De klisjeaktige referansene fra den gang, der de lå i skjæringslinjen mellom en prog-psychedelia spøk og mesterlig briljans, er nå byttet ut med mer edruelige assosiasjoner. På åpningslåta Medic minner instrumenteringen som en låt av Kåre and the Cavemen, den akustiske andrelåta trekker sterkt mot noe Soundtrack of Our Lives kunne gjort en gang i tiden, Thin Air er bygget rundt et riff som minner sterkt om noe gammel BigBang, og på Crazy Rainbow parodierer de jaggu seg selv. Alle disse bandene har allerede sterke røter i 60-70-tallet, og har tidvist gjort sakene sine bra - men de gjør seg ikke godt som referanser i en Brimstone-plate.

Jeg sitter dessverre ikke og ler så mye mens jeg hører på Brimstone nå, tramper takten med foten av og til, smiler anerkjennende, for det er ingen dårlig plate, men den smittende, eksentriske og schizofrene spontaniteten de engang hadde er fordampet. Smorgasbord er en suppe av gode og mindre gode segmenter, fylt ut med gode og mindre gode idéer, pakket gnistrende inn i en fantastisk sound og sylskarp utførelse, og ender opp pladask sånn helt midt på treet. Utover i plata mister den mer og mer taket på meg, og jeg mistenker sterkt at denne plata raskt går i glemmeboka.

Ikke det at jeg mister troen på Brimstone, til det har de for mye talent, noe det fantastiske Lindisfarne-aktige avslutningssporet A Hill of Beans bekrefter, men for å få nye euforiske Brimstone-øyeblikk må låtene angripes på en ny måte, og mer spontanitet og spilleglede sprøytes inn, for denne gang er det dessverre et steg tilbake for solstrålene.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo