cover

Let That Weight Slide Off Your Shoulder

Granada

CD (2004) - Look Left / V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Drømmepop

Spor:
Where Stars Are Made
Headlights
No Way Down
Drinking Problem
-
Death On a Thursday
Some Day Soon
Rush
Movie Ends
Train Song

Referanser:
The Cardigans
Ephemera
Mercury Rev
Aimee Mann
Pacific UV
Mazzy Star

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Timotei

En gang i blant trenger man bare en halvtime med poplykke for å se solen.

En gang i blant, cirka hvert skuddår, må disse øregangene smøres inn med noe soft popbalsam for å renske opp i alt det inngrodde slagget som diverse støymusikk har etterlatt seg der. Et anbefalt alternativ for 2004 kan like gjerne være svenske Granada. Deres tredje album bærer den smukke tittelen Let That Weight Slide Off Your Shoulder, litt slik det føles å lytte til denne platen.

Dette er duvende og vennlig pop, som med langsomme bevegelser og myke hender masserer stive skulderblader. Det er en sliten metafor som også kan brukes for å beskrive Mazzy Star/Hope Sandoval og Aimee Manns fineste øyeblikk. Det er i så fall greit, for det er langs denne gaten Granada har spankulert for å hente stoff til sine ti låter.

I front av fem menn står vokalist Anna Järvinen. Hun har en honningsøt og varm stemme, slik som jentene kryper opp i sofaen og nipper te til, og hennes bidrag på åpningslåten Where Stars Are Made tvinner seg delikat fra sløy Nico til ren vekkelsessang og er en fin åpning inn i resten av platen. Magnus Vikström deler vokaloppgaven med Järvinen, og han heller mer mot uttrykket til Neil Young og Jim Jones (My Morning Jacket). Paret smelter først sammen i den korte visestunden Headlights, som innholder platens magiske øyeblikk da Järvinen glir inn og overtar vokalen, mens på No Way Down tilhører romklangen Vikström alene. Som på det utitulerte spor 5 dras tankene mot Neil Young, cirka After the Goldrush. Her sitter Magnus Vikström alene med tangentene, i det som har blitt en stillferdig, vakker låt. Igjen gis han en romlig klang som liksom understreker ensomheten i det han formidler. Kontrasten er påfallende mellom den lite muntre tittelen Death On a Thursday og den sjarmerende, uskyldsrene akustiske poplåten som skjuler seg bak. Her lukter det mer Timotei, vårsol og løvetann enn død og fordervelse og det er selvsagt Anna Järvinens stemme som gir slike assosiasjoner. Hun er om mulig enda mer forlokkende i Movie Ends, akkompagnert bare av en akustisk gitar og klokkespill.

Det er noe svalt og nostalgisk over mye av det Granada sysler med. Tydeligere 60-talls vibber kommer til overflaten på duetten Some Day Soon, som minner mer om CSN&Y og Mamas & Papas enn tidligere nevnte artister, og som for alvor tar oss med opp i tynnere luftlag. Men Granada henfaller også mot teknikken til Mercury Rev/Flaming Lips; sår, ensom mann møter storslagne fjell av instrumenter og kor. Rush er en slik låt, der de for en gangs skyld bader i strobelys. Platens lengste drar seg over fem minutter, og Let That Weight Slide Off Your Shoulder holdes i en relativ knapp tone med en spilletid på drøye 35 minutter. Noen lettvektere blir det likevel rom for, som utadvendte Drinking Problem som blir litt for Ephemera/Cardigans for denne lytter, men som i kraft av sitt fengende ytre sikkert vil gå hjem hos mange andre. Jeg foretrekker nå en gang valium foran sukkerspinn når det gjelder popmusikk.

Granada er ikke nødvendigvis musikalsk spennende lytting, det er ikke de utfordrende tonene som er deres stil. De spiller mer på det gjenkjennelige, trygge - som en favn du lengter tilbake til. Sekstetten, bestående blant annet av den skotske bassist Colin Greig for de som husker Long Fin Killie, sliper dermed kantene med en forsiktig hånd. Akustiske gitarer, orgel, klokkespill og noe munnspill brukes for å dyrke frem et organisk og varmt lydbilde som kler de blafrende øyeblikkene av solskinn som det faktisk er ganske mange av her.

Dette er platen du oppsøker når alt er litt halvbra og grått, og du trenger noen minutter med enkel, vemodig popmusikk for å stable deg på beina igjen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Boom Boom

(Jazzland Rec.)

Vandrende mellom forskjellige disipliner med en slentrende form for intensitet.

Flere:

Sufjan Stevens - Seven Swans
TV on the Radio - Dear Science