cover

Birthright

James Blood Ulmer

CD (2005) - Hyena / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Akustisk blues

Spor:
Take My Music Back to the Church
I Can't Take It Anymore
Where Did All the Girls Come From
I Ain't Superstitious
White Man's Jail
High Yellow
The Evil One
Geechee Joe
Love Dance Rag
Sittin' On Top of the World
My Most Favorite Thing
Devil's Got to Burn

Referanser:
Richie Havens
R.L. Burnside
John Campbell
Lightnin' Hopkins

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


...men det brenner ikke

James Blood Ulmer tar en Burnside og prøver seg med en akustisk utgivelse nær bluesens røtter.

Anmeldere har begeistret hyllet denne plata, og et jazzblad mente sogar det var årets bluesplate. Jeg er uenig. Kanskje er det konseptet med en rutinert afro-amerikansk artist som går tilbake til røttene og alene spiller gitar og synger som får dette til å fremstå som briljant og ekte. Det er for så vidt ekte, men det er etter min mening ingen spesiell nerve i dette som skulle tilsi høye terningkast.

James Blood Ulmer har en lang karriere bak seg, og han har trådt grensene mellom blues, jazz og funk i flere tiår. Siden årtusenskiftet har han imidlertid i økende grad utforsket bluesen, hele tiden med Vernon Reid fra Living Color som makker og produsent. Det hele kulminerer på sett og vis i denne utgivelsen, der Ulmer bare har stemmen og gitaren og lene seg på. Reid har produsert plata, men i praksis er det vel bare snakk om å trykke på Rec, for dette er kun Ulmer alene i et studio med gitaren. Flesteparten av låtene er Ulmers egne, og tekstmaterialet strekker seg fra religiøse betraktninger som forholdet mellom djevelen og Gud til mer triviell kjærlighetsrelatert tematikk.

Så hvorfor blir ikke dette ordentlig bra? Vel, det blir tidvis som å sitte på nachspiel og høre en håpefull gitarist klimpre i vei når du egentlig vil sette på ei fet skive. Det hele går ingen steder, og jeg lurer på hva Ulmer egentlig vil med fremførelsen sin. Låtene tar ikke tak, og det skal god blues gjøre. Ulmer følger sitt eget hode hva gjelder låtenes oppbygning, og mens denne mangelen på struktur kanskje appellerer til jazz-folk som liker å høre litt på blues innimellom, så synes jeg det bare blir sprikende, slitsomt og forvirrende. I tillegg synger Ulmer strengt tatt som ei kråke.

Når det er sagt, så er ikke alt ille. Jeg liker begge de to første sporene, mye på grunn av de har fokus og fordi jeg ikke har rukket å bli lei. Motsatsen er låter som High Yellow og Love Dance Rag, som i mine ører bare er fryktelig dårlige. Kanskje fordi jeg ikke har videre sans for jazzens frie form? Howlin' Wolfs Sittin On Top of the World gjøres helt greit, men Ulmer tilfører ingenting. Det er noe av problemet; Birthright blir veldig monoton. Som jeg har sagt før, en hel bluesplate med bare gitar og sang er et krevende format. Ulmer virker inspirert og oppriktig, men evner ikke å nå ut til lytteren på denne plata.

Mer er det ikke si, egentlig. Denne utgivelsen kan kanskje være noe for de med et liberalt forhold til bluesformen som vil utfordre sansene, men primært egner nok denne formen seg mer for scenen enn plate. Jeg tror faktisk det kunne vært fascinerende å oppleve Ulmer live med dette materialet. Da blir avstanden mellom artisten og lytteren mindre, noe som ville hevet opplevelsen av dette materialet.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo