Debut

Björk

CD (1993) - Mother Records / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

'…be ready to get confused'

Björks andre debut tar kjøkken, stue, soverom og dansegulv med storm.

Av Øyvind Adde

Del på Facebook16.02.2001

Forventningene til Björks videre vandring var skyhøye da Sugarcubes brøt opp i 1992. Likevel kom Debut som julekvelden på kjerringa ved sin utgivelse i 1993 og etterlot kritikere så vel som publikum måpende med sin sjangerlek og massive samling av ukonvensjonelle listeklatrere. Vi hadde allerede blitt gitt et hint i førstesingelen Human Behaviour, med sin korresponderende schizofrene video der Björks nusselige kvaliteter ble blandet med mørkere scenarier og eksperimentelt russisk dukketeater anno 1969. Musikalsk inneholdt denne forsmaken en like kompleks referanseramme med sine basstoneunderbygde pauker som metrisk målende element. At pauker etter dette viste seg å være et naturlig element i nyere populærmusikk viste bl.a. Primal Screams Trainspotting tre år senere.

Det er sammen med sin nyervervede lekekamerat, produsenten Nellee Hooper (Soul II Soul, Massive Attack) at Björk med sin unike musikalske forståelse lagde en plate som like mye er en katalog over musikkens og studioteknologiens mange muligheter som en publikums- og kritikerfavoritt. Inspirert av housekulturens preferanse for musikalske kreasjoner "on location" har hun bl.a. valgt å ta med seg en DAT inneholdende backing-sporet til There's More to Life... til klubben The Milk Bar i London og sunget inn vokalsporet på lokalets toaletter(!), komplett med støyen fra den pågående festen i bakgrunnen. Vel så interessant blir det når Björk stiller dette klubb-pumpende teknosporet i kontrast med det etterfølgende sporet, en tolkning av Van Heusen og Burkes ballroom-komposisjon Like Someone in Love, kun bestående av vokalspor og en akkompagnerende harpe.

Nøkkelordene er allerede nevnt, men de bare må nevnes igjen: Det er Björks lekende holdning, paret med en utrolig forståelse og fascinasjon for musikk i alle sjangre som gjør at en kan finne vitaliserende og interessante detaljer i dette albumets samtlige spor. Crying hviler på en, fra et populærmusikalsk perspektiv, utradisjonell basslinje fra et piano i synkope med lydkomprimerte og programmerte teknorytmer. I den dub-baserte One Day og den sensuelt hviskende Come to Me lar hun sin ellers ekstremt dynamiske og ofte aggressive stemme hvile på nydelige og relativt tilbakelente og lavmælte fraseringer. I den maritimt ladede The Anchor Song fester hun igjen et nytt musikalsk grep ved å la vokalen backes av en saksofon-kvartett. Og slik kan vi fortsette, selv etter at Play Dead har fått spille ut sitt fire minutters filmiske lydpanorama, komplett med Jah Wobbles sjeleberoligende basslinjer og David Arnolds ekspressive orkesterarrangement. Genialt, og selv syv år senere en meget interessant utgivelse.

PS: Denne anmeldelsen refererer til Mother Records' utgivelse høsten 1993. Originalen, utgitt på One Little Indian våren 1993 inneholdt ikke sporet Play Dead.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: