cover

Chromosome Gun

Ultralyd

CD (2005) - Load

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Frijazz / Støyrock

Spor:
Beautor
Pink Mood
Zooblast
Ejaculatorium
Brown Degree
Glottality
Last Resort

Referanser:
Noxagt
MoHa!
Circulasione Totale Orchestra
Lightning Bolt
Peter Brötzmann Trio
Sonic Youth
Sunn O)))
Shining

Vis flere data


Spetakkelmusikk

Den største delen av mannskapet som utgjør Ultralyd, er allerede godt bevandret i improvisasjonsverden. Just add metal.

På albumet What We Must fra tidligere i 2005, frontet Jaga Jazzist en mer rocka side av seg selv enn man har sett tidligere i fremtoningen deres. Selv om de fortsatt leverer jazz og - for en stakket stund - spaserer en tur innom ambientlandskap, gikk fordelingen denne gang i pop og rock sin favør mens jazzuttrykket endte opp med å bli mer forsaket.

Tre menn fra samme band - Munkeby, Qvenild og Hessen Schei - befinner seg også blant klientellet til Shining som tidligere i 05 gjennom Rune Grammofon ga ut den enda tyngre In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster - et album som er minst like tungrock- som jazzorientert. Underveis tramper de til og med i metallbeddet, før de fusjonerer videre med progressiv rock og smått improvisert jazz.

Et av de nyere medlemmene i Jaga Jazzist, avløseren til Harald Frøland – Anders Hana og kampanjong fra Morthana, Morten J. Olsen, opprettet i 2004 en koalisjon med frijazzpionéren Frode Gjerstad og Kjetil D. Brandsdal fra det hardtslående og bratsjtrakterende Noxagt. Følget av sammensmeltingen ble kvartetten Ultralyd, et beintøft bråkeorkester som ved første gjennomhøring minner om et modifisert Borbetomagus hvor en av de to saksofonistene har takket for seg, og gitaristen har blitt erstattet av et hybrid miniband bestående av Supersilents Jarle Vespestad på trommer og Sonic Youths Kim Gordon på feilstemt gitar.

Og albumet har ikke snurret lenge før man hører en sammenheng mellom Ultralyd og Noxagt. Hvis du synes Shining ble for voldelig og ustrukturert, eller enda mer pysete; synes Jaga Jazzist ble for lite snilt der de la fra seg deler av kafémusikk-komposisjonene for å slippe gitaren mer til, kan dette bli en vanskelig musikkform å svelge. For all del, Gjerstad er nok ikke like fri på saksofonen som Borbetomagus' sine to hyperaktive knekter, og man skulle nok klare å se et mønster i bass- og gitarstrofene som bankes ut bak i lydbildet, før et tosifret antall gjennomhøringer – i motsetning til hos det mer primitive Borbetomagus. Men allikevel, adjektiver som "kaotisk", "støyende", "fritt" og "bråkete" er musikken høyst kledelig.

Det energiske og mektig stilfulle trommespillet er nok det første man klarer å merke seg ved i søken etter melodi, og i partiene hvor den snart 60 år gamle blåseren velger å la munnstykket hvile, klarer man å skimte en smått lyttervennlig rockelåt blant det hele – bare gitt en mye mer voldsom og energisk form enn mer ordinær støyrock.

Og støyrock er vel egentlig den mest korrekte betegnelsen her. Klarinetten som går bananas og den sporadiske mishandlingen av saksofonen gjør virkelig sitt for å ruinere ethvert håp om en strukturert melodi, selv om trommespillet, gitaren og bassen òg gjør sin del der de frigjør allslags dissonanser. Selv om Chromosome Gun er en skive som krever en dose tålmodighet og et åpent musikalsk sinn, vil nok enhver Noxagt-fan eller andre entusiastiske tilhengere av spetakkelmusikk, ganske umiddelbart finne fengende elementer her. Og de er det faktisk nok av bare man har et øre for ting som skurrer. I Pink Mood kastes man ut til oppjaget trommeperkusjon, ustemte og kaotiske strenginstrumenter og en hylende saksofon, som fører til at låten ligger og vaker i skjæringspunktet mellom komponert og improvisert musikk.

En noe mer lettpakket låt, Glottality, tøffer seg videre mot slutten av albumet via mer intens gitarriffing, kun avbrutt av det frittflytende blåseinstrumentet som nok en gang dukker opp i rollen som den store stygge ulven, og legger seg på toppen mens den glefser ned mot og skygger for spiringen til alle forsøk på å skape et synlig mønster. Med dette sier jeg ikke at resultatet blir et intetsigende virrvarr - tvert i mot.

Chromosome Gun er ekstremt stilig bare man klarer å kjempe seg under huden på den. Til slutt havner lytteren, naturligvis, ved albumets endepost, Last Resort: et drøyt syv minutter langt gitardronestykke som likner på noe Sunn O))) kunne buldret frem, bare med perkusjon - eller Khanate, med Alan Dubins forpinte vokal avsatt til fordel for en rusten, skrikende saksofon.

Det selvtitulerte debutalbumet fra i fjor var opprinnelig et halvveis gjennomført øvelsesopptak, men som til tross for at bandets majoritet var uvitende til det, endte opp med å bli utgitt (FMR Records). I år var ensemblet mer forberedt og hadde ekstra raffinerte hensikter da de entret studio. Chromosome Gun er utgitt på det samme kredible selskapet hvor man finner undergrunnsstorhetene Noxagt, Lightning Bolt, Arab on Radar og Khanate; Load Records.

En hel del av disse bandene har vel fått avantgardebetegnelsen påklistret fra ymse steder, og Ultralyd, er intet unntak. Og avantgarde er det sikkert, med tanke på at alt og ingenting er avantgarde - jeg er uansett ikke mannen å spørre om akkurat dét. Faktum er uansett at Chromosome Gun er det hittil tøffeste og mest spennende støyrockalbum i 2005, og det kommer nok til å bli liggende bekymringsløst på pallen en god stund fremover.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The National - High Violet

(4AD)

Frakken er den same, og det dunkle har ikkje sleppt taket. Det har heller ikkje evna til å skape storarta songar.

Flere:

Mclusky - The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire
Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark